Ny dag nye muligheter. Vi er fremdeles i Lyngsalpene og bestiger topper. Dagens topp heter Storhaug og er på 1224 moh.

Gårsdagen var hektisk med flott tur til Trolltind og enorm fiskemiddag hos Stein på kvelden, og idag våknet vi opp ved 8 tiden og var usikre på om vi hadde sovnet på et fiskemottak. Fiskestanken lå tykt i båten etter 7 timers søvn og fri flyt av avgasser fra 6 voksne karer. Takk Stein!

Før vi reiste fra Havnnes tok vi det lille fiskesamfunnet nærmere i øyesyn. Havnnes er Norges nordligste bevarte handelssted som fortsatt er i drift. Havvnes ligger på Uløyas sydligste kant og funn fra steinalderen viser at her har det bodd folk i mer enn 6000 år. Havnnes ble også kåret i 2004 til Årets Kulturlandskap i Troms. Det bor 48 personer på stedet, med egen butikk og hyggelig betjening. Butikken skilter i egen brosjyre med betalingsterminal og tar både Visa, Mastercard og American Express) Så her er det bare å løp å kjøp!

I Havnnes bor også den kjente nessekongen Einar Giæver, som etter ryktene står den norske kongefamilien nært. Skulle gjerne vært flue på veggen for å høre på en diskusjon mellom Nessekongen og Ari Behn….!

Etter en rask frokost seilte vi over til Djupvika en båttur på ca. 1 time. Vi la til kai, fikk skiene opp på brygga og begynte å gå. I dag måtte vi ta bena fatt noen hundre meter før vi spente på oss skiene.

Vi startet å gå kl. 11.00 og en praktfull dag åpnet seg. Solen skinte igjennom skylaget og traff oss perfekt fra siden der vi gikk oppover igjennom bjørkeskogen opp mot tregrensen.

Etter hvert som vi gikk oppover åpnet det seg en mer og mer fantastisk utsikt.

Hele Lyngsalpene massivet åpnet seg som en forundringsboks etter hvert som solen kom mer og mer frem og vi kom høyere og høyere. Utrolig vakkert!

Vi nådde toppen ca. kl. 15.00, etter ca. 4 timer i jevn gange.

Etter et raskt skifte og litt mat og drikke var vi klare for å kjøre nedover. I motsetning til i går hadde Eirik lovt oss pudder i dag, noe som ble innfridd.

Vi lekte oss nedover fjellsiden, med lett blanding av enkelte hopp, filming, fototagning og masse deilig, lett puddersnø.

Til og med Ole Geir (sannsynligvis Oslo Vest beste Randoneekjører) var fornøyd med dagens forhold.

Vi nådde bunnen av fjellet, tok bena fatt og kom tilbake til båten ca. kl. 17.00 etter ca. 6 timer på tur.

Etter en rask dusj, mat og 1 time på øret var vi pigge, utvilte og klare for kveldens dyst i Norlevangen. De viden kjente Lyngen rekene står på dagens meny.

Gjennom Ivar sine kontakter la vi til ved siden av reketråleren og kjøpte 2 timer gamle Lyngenreker. Kjent som noe av de beste rekene som er å oppdrive i Norge. Et festmåltid med store, ferske og velsmakende Lyngenreker. Selv Ole Geir med familiære tradisjoner tilbake til hvalfangervirksomhet var overveldet.

Og i morgen skal vi til Storgalten. Etter sigende en fantastisk flott topp på ca. 1300 moh med en vakker utsikt over området. Vi gleder oss!

Det er tidlig morgen. Trærne kaster lange skygger når solen bryter gjennom. Skogbunnen er dekket av blader. Vi er på skattejakt – etter traktkantareller.

Det tar ikke lang tid før de første traktkantarellene dukker opp like ved stien. Lenge før vårt hemmelige trakantarellsted. Nå er vi på tur. Og vi finner det vi leter etter. Vi finner mye av det. Så mye at vi kan velge hvor mye vi vil plukke. Det er kun et spørsmål om hvor mye vi orker å bære med oss hjem og ikke minst – å rense.

På sopptur i desember

Selv i oktober og november er skogen full av traktkantareller. Noen steder er de lett frosne. Det gjør ikke noe. Traktkantareller tåler nemlig frost og er like er fine som de var tidligere på høsten. Er det lite snø, kan du finne dem langt ut i desember. Og med det klima vi har hatt de siste årene er det mulig å plukke traktkantareller på julaften.

Finn ditt eget hemmelige sted

I år er det mye traktkantarell i Nordmarka. Selv langs de mest kjente grusveiene har det vært mulig å finne sopp ved å kikke inn i tuene like ved.

Og ser du èn finner du fort flere. Ser du godt etter, oppdager du gjerne at du står i en åker av sopp.

Om hemmelig steder les mer HER:

Det lønner seg å lete etter traktkantareller i områder med gran- og furuskog. Den vokser både i den mørke granskogbunnen og i mosen der skogen åpner seg litt. De største soppene vokser nede i mosen og i litt kraftig lyng. Gjerne rundt en liten trestubb eller under et tre som har falt ned. Plukk soppen i kurv eller papirpose. Ikke legg den i plast – da ødelegger du den.

Rens og tørk

Rens soppen for blader, rusk og jord. Bruk en skarp kniv til å skjære av enden på stilker der jorden henger fast. Å rense soppen er minst en like stor jobb som å plukke – det lønner seg å være litt nøye når du plukker den og ta vekk det meste av rusket da.

Legg soppen på avispapir – gjerne med et laken mellom så fargesverten ikke trekker inn. Avisene trekker fuktighet ut fra soppen. La den ligge der i to-tre dager til vannet er tørket ut. Har du plass, kan du legge avisene på badegulvet og skru varmekablene på fullt. Da tar det kortere tid, kanskje bare en til to døgn

Traktkantareller krymper kraftig inn. Du sitter igjen med omtrent en tidendel av det du plukket, men den sveller noe ut igjen når du bruker den i maten. Legg soppen på tette glass. Da holder den seg minst til neste høst, og neste fangst

Årets julegave

Traktkantareller gir en strek og god smak av skog i maten. Den er ideel til å bruke i sauser og supper. Fløtesaus med traktkantarell, båndpasta og basilikum er en favoritt. Den er også fin å knuse og bruke som krydder i kjøttkaker og lasagne. Dette er årets julegave – hundre prosent økologisk, hjemmelaget og 100% suksess!

Av gjesteskribent Anders Gjære:

Juli 2009: Hva gjør man om man har en uke til overs, er glad i å sykle og gjerne vil brenne 3-4000 ekstra kalorier per dag? En ukes sykkeltur i fantastiske omgivelser i Alpene er et godt alternativ, spesielt dersom du ikke har noe imot å sitte 7-8 timer på sykkelsetet daglig.

Seks mann la i juli turen til de franske ”Pre-Alps”, Vercors, et fjellområde som ligger vest for Grenoble. Fjellene er ikke spesielt høye, de høyeste rager 2.300 – 2.400 meter over havet, og området er fantastisk for offroadsykling, med et utall stier og veier egnet for dette. Området er ikke blant de mest trafikkerte områdene i alpene. Dette gjør at turen blir mer på premissene til lokalbefolkningen, noe som vi opplevde som positivt.

På vinterstid er området kjent for sine gode langrennsmuligheter, og det var her de nordiske konkurransene i 1968 ble gjennomført da Grenoble hadde OL. Nærmeste flyplasser er Lyon eller Grenoble.
For mer info om området klikk her: http://en.wikipedia.org/wiki/Vercors

Turen vi gjennomførte var arrangert av Arcanson (www.Arcanson.com), som skreddersyr sykkelturer etter behov. Vi valgte en tur over fire dager, fra tirsdag til fredag, med vanskelighetsgrad 4 (av 5). Ved start får man utdelt detaljerte kart som dekker de fire etappene, i tillegg til at man kan laste ned rutene på GPS. Har du for eksempel en Garmin 705 går det bra å laste ned tilstekkelig antall punkter på rutene så du kan orientere etter denne, en stor fordel i forhold til å måtte ta frem kartet i hvert veikryss.

Arrangøren frakter bagasjen mellom overnattingstedene, slik at alt du sykler med er det du trenger for dagens etappe. Overnattingene variere fra refugè til hotell, dog ikke med altfor mange stjerner. Som vanlig i Frankrike er maten god, tre retters middag hver dag er inkludert, minus drikkevarene.

Dag 1: Mandag 12.juli
Alle seks var på plass i på ettermiddagen på Arcanson i Mèaudre hvor vi overmattet første natt. Gjennomgang av tirsdagens etappe og sjekk av utstyr, montering av sykkel etter transport og generell klargjøring for mange timer på setet.

Underlaget varierte. Iløpet av turen syklet vi på alt fra asfalt, skogsbilveier, turstier, og krøttersti. Enkelte partier krevde bæring av sykkel, men de var ikke mange.

Dag 2. Tirsdag 13. juli
Etter en lett frokost startet vi syklingen kl. 09.00. Dagens etappe omfattet ca 50 km i terrenget, estimert til ca 5-6 timer på setet. Vi startet på ca. 1000 m, og syklet i alt 1.750 meter positive høydemetre. Gruppen erfarte raskt at med ulikt treningsgrunnlag var det hensiktsmessig å sykle i flere små puljer, men med venting klarte vi å holde oss samlet til litt over halvveis. Løypa var lagt slik opp at det heller ikke var noe problem å velge kortere eller enklere veier frem til første overnatting, dersom noen skulle ønske det.

Først overnatting lå på 1.460 meter. Den siste stigningen var på 400 høydemetre, men med rask servering ved fremkomst, dusj og tre retters middag var stemningen raskt gjennopprettet.

Dag 3. Onsdag 14. juli
14. juli er Frankrikes nasjonaldag, det forklarer muligens hvorfor vi følte oss noe ensomme midt i skogen. Det var ikke mange andre syklister å se. Etappen var ukens korteste, og vi var fremme ved ”sportshotellet” i Chapel de Vercor ved 16-tiden. Det føltes som vi var snytt for noen timer på setet, men etter hvert skulle det vise seg at det var greit med en kortere etappe onsdag, torsdagen ble lang!

Om Chapel de Vercors kan nevnes at Rafael Poirèes mor kom herfra (!). Denne informasjonen fikk vi av Rafaels barndomsvenn som vi traff. Stedet bar preg av at tiden hadde stått stille de siste 50 årene, og Rafael opplever nok mer action i Hålandsdalen på Vestlandet enn han gjorde her (og da tenker jeg ikke på kona Liv Grete).

Trond fikk problemer med demperen. I en bakgård fant vi en sykkelreparatør som hadde verktøyet vi trengte. Han skulle ha EUR 5 for jobben!

Dag 4. Torsdag 15. juli
15. juli er Frankrikes nasjonale hangoverdag, m.a.o ikke mange ute i skogen i dag heller. Det viste seg etter hvert at vi hadde undervurdert denne etappen. Vi nådde ikke frem til planlagt lunsjsted i tide, og vi traff ikke Bjørn, som hadde valgt en litt kortere rute for dagen.

Etappen var svært kupert, og vi fikk ikke mye gratis fra underlaget heller, sti og traktorveg stort sett hele dagen. Litt trist var det også å gi fra seg mange gode høydemetre – overnattingen på hotell Beaurivage i Pont en Royans lå på 200 meter over havet.

Vi kan forsikre at en øl ved bassengkanten etter 8 timer på sykkel smaker bra, dog bør man forsøke ikke å kompensere hele dagens væsketap umiddelbart ved ankomst gjennom alkoholholdige drikkevarer. Høres kanskje selvsagt ut, men en arbeidsdag på sykkelsetet gjør noe med vurderingsevnen…

Pont en Royans er en middelalderby med trange gater og spektakulær arkitekur, vel verd et besøk uten sykkelbukse på.

Dag 5. Fredag 16. juli
Siste dagen skulle være den lengste og tøffeste, med 55 km sykling og 2600 stigningsmetre. Dagen begynte med lett regn, som etter hvert ble tungt regn. Etter lunsj bestemte vi oss for å korte ned ruten, og var fremme ved utgangspunktet i 17-tiden, gjennomvåte og kalde. Etter 3 dager med temperatur rundt 30 – 35 grader er det lett å glemme å legge varme klær og regntøy i sekken, selv om værmeldingen sier regn og temperaturfall. Du tror liksom ikke helt på det!

Overnattingssteder:
Man + Fredag http://www.arcanson.com/itineraire_vercors.html
Tirsdag            http://www.aubergedesallieres.com/auberge/auberge.php
Onsdag           http://www.hotel-des-sports.com/welcome.htm (no wifi)
Torsdag           http://www.beaurivage-hotel.com/

Hva koster turen
For ca NOK 5.000,- pr person fikk vi overantting 5 netter, treretters middag og frokost alle dager, samt transport av utstyr ved behov.
Utenom kom drikke og lunch

Dette bør være med i sekken
Camelback med vann
Sykkelflaske med energidrikkeSlange (m riktige dimensjoner og ventil) og bøtesaker m nytt lim
Multiverktøy
CO2 patroner
Pumpe
Energibars x 2 – 3
Vindjakke
Kjedelink
Eike m nippel x 2 (som passer hjulet ditt)
Gir wire (for bakgir)
Penger
Førstehjelpssaker
Solkrem
Kjedeolje

Fredag 14. August 2009 kom vi kjørende med bil fra Tyinkrysset inn mot Fondsbu, der mellom skyene dukket Falketind majestetisk opp. En topp som blir betegnet som en av de flotteste og mest spektakulære toppene i Jotunheimen. Endelig var det vår tur til å bestige den 2068 meter høye toppen som har blitt en av de største klassikerne i Jotunheimen.

Det er noen topper som bør inngå som pensum for toppturentusiaster og bør prioriteres. Falketind er en av disse. Ikke fordi toppen er spesielt vanskelig å bestige, ei heller fordi utsikten fra toppen er super unik, men fordi hele turen gir en mektig totalopplevelse.

Jeg har tidligere hatt positive erfaringer med å bruke guider på turer i inn og utland de siste årene og ønsket også å bruke guide på turen opp til Falketind. Fondsbu har en avtale med Jostedalen Breførelag om guiding i området. I og med at jeg har vært på kurs og turer med breførelaget tidligere var jeg spent på hvem som ville være vår guide. Gleden ble derfor stor når Tshering fra Nepal dukket opp på Fondsbu kvelden før for kort info om turen. Tshering er en relativ liten kar med godt humør og som er svært behagelig å være sammen med. Han er en av Nepals beste guider, jobber i Norge om sommeren og har vært på Mont Everest 6 ganger i sitt 31 årige liv. Betryggende!

Vi kjørte ut fra Fondsbu kl. 0800 lørdag morgen. Etter en kort biltur parkerte vi ved veibommen ved grensen til Nasjonalparken ved Koldedalsvatnet. Det var oppholdsvær og på vei inn hadde vi en spektakulær utsikt over Uranostind og Falketind.

På parkeringsplassen møtte vi 3 andre karer, far og to sønner som også skulle være med opp.

Etter ca. en kilometer til fots på veien skar vi opp lia nordvestover opp til Falkbreen. Vi krysset Falkbreen og gikk videre nordvestover og holdt vestsiden av  dalen til vi nådde breen (Stølsnosbreen) nordøst for Stølsnostind. Videre gikk vi opp breen nordøst for Stølsnostind med Falketind på vår venstre side. Vi fulgte breen til vi kom over kanten ca. 500 meter øst for Stølsnostind. Stigningen var bratt. Videre gikk vi nedpå breen mellom Stølsnostind og Falketind og fulgte denne breen bort til foten av toppen. (ca. 100 høydemetre under topp-punktet).

Vi gikk med Stegjern og i tau på breen på vei opp. Spesielt Stølsnosbreen har flere store sprekker.

Den siste stigningen opp mot topp-punktet var svært glatt med mye løs stein og var utfordrende.

PÅ veien opp ble været dårligere med tåke, vind og snø og dermed dårlig sikt. Vi nådde toppen ca. kl. 14.00 (4,5 timer fra bilen).

Toppen er luftig, men det er god plass. Her var det ikke noe poeng å være lenge. Vi tok noen raske bilder og satte kursen nedover.

Ruten tilbake var mer spektakulær en turen opp.

For å spare tid valgte Tshering å rappellere ned fra Stølsnosbreen og ned på Falkbreen  (ca. 100 høydemetere. 2 taulengder).

Det ligger fast sikring på toppen (4-5 slynger). Velger du denne ruten uten guide bør du ha god klatreerfaring.

Vi var 6 personer i gruppen og det ble en del venting for å komme ned. Med snø og vind ble dette en relativ kald fornøyelse.

Vi kom oss ned på Falkbreen og gikk i tau nedover breen til vi nådde brekanten. Etter rask gange i ura ned mot Koldedalsvatnet nådde vi bilen 8,5 timer etter at vi forlot den.

KORT OM FALKETIND
Falketind er sterkt knyttet til Aasmund Olavsson Vinje da det var han som ga navnet til Falketind. Det var under en tur i Koldedalen han så at toppen som den gang het Koldetind lignet på hode til en falk. I et av hans dikt beskrev han toppen på denne måten.
”Den svarte tind med nebben sin i bukt er falken lik som voggar seg til flukt; i bringen kvite flekk er spetta inn; og difor vert han kalla Falketind”

Endelig var det meldt supert vær, det var midt på sommeren  og jeg var på Turtagrø. Valget var enkelt. Storen skulle beseires

Å komme på toppen av Store Skagastølstind har vært et mål i flere år, men som regel har det ikke passet på grunn av været. Imidlertid var det meldt fint vær denne junidagen og jeg var klar.

Store Skagastølstind er med sine 2403 meter over havet det tredje høyeste fjellet i Norge. Toppen ligger i Hurrungane, vest i Jotunheimen og er et klassisk mål fra Turtagrø.
Storen ble første gang klatret av William Cecil Slingsby. Han nådde toppen de 21. juli 1876.
Før Slingsby førstebestigning hadde toppen et rykte som ubestigelig.

Idag er turen opp på Storen en  krevende tur, men med dagens utstyr er toppen tilgjengelig for alle med litt klatreerfaring og over middels god form. For en erfaren klatrer er klatringen lett, men turen er lang. Det er ikke uvanelig å bruke opp mot 14-15 timer opp og ned på Storen.

Store Skagastølstind (2405) er Norges tredje høyeste fjell og har ingen enkle veier til toppen.

Vi var tre personer som la i vei kl. 0500 på morningen 19. juli. En guide fra Norgesguidene, en advokat fra Oslo og meg. Vi gikk ut fra Turtagrø og holdt høyt tempo innover Skagastølsdalen og nådde hytta på bandet ved 07.00 tiden. Vel framme ved hytta på Bandet 1758 m.o.h. gjorde vi oss klare for toppen. På med hjelm og tau og frem med isøksen.

Vi passerte det falske hjørnet og nådde Hefteys renne kl. 09.00, og kl. 10.00 stod vi på toppen

Vi holdt god fart tilbake til Turtagrø og stemplet inn kl. 15.30

Jeg hadde tidligere registrert mange taulag på vei opp på Storen. Denne dagen derimot var det lite folk i fjellet. Turen opp og ned hadde derfor gått fort.

De eneste vi hadde møtt på turen var en gutt på 7 år og hans far. De hadde overnattet på hytta på bandet og skulle opp på toppen når vi kom ned. 2 dager senere leste jeg Aftenposten og så at de hadde lykkes.

Om Storen
Store Skagastølstind, majesteten av Hurrungane, lar seg bestige også om vinteren – hvis forholdene er de rette. Turen passer for dem med lang erfaring fra tøffe turer i vinterfjellet – også klatreturer.

Avalanche is bad for business?
I slutten av august 2008, reiste 2 karer fra Norge til Chamonix for å realisere drømmen om å bestige Mont Blanc 4808 moh. I det flyet lander i Geneve tikker det inn 26 tekstmeldinger om at 8 personer samme dag har mistet livet i et ras på vei opp til Mont Blanc.  Hvilken innvirkning har en slik tragisk ulykke på oss og andre som ønsker å bestige vest europas høyeste fjell?

Vi ankom Chamonix søndag 24. August, samme dag som ulykken hadde skjedd. Skredet, som var 200 meter langt og 50 meter bredt, hadde gått på den franske siden av fjellet nedenfor Aiguille du Midi, rett ved refuge Cosmique, hytta hvor mange tilbringer natten før de går opp på Mont Blanc. Skredet hadde truffet midt i ruten de fleste velger når de skal bestige Mont Blanc, og dette var også den ruten vi ønsket å gå.

Vi var sikre på at folk i Chamonix nærmest ville være i sjokk over den svært tragiske ulykken. Stor var vår overraskelse da det ikke var tilfelle. Det har allerede omkommet ca. 100 personer i alpene hittil i år og dette er slikt som skjer, var holdningen blant mange av de vi kom i snakk med.

Vi derimot var usikker på om vi skulle legge hele prosjektet på is, men besluttet at vi i påvente av mer informasjon skulle starte å akklimatisere oss. Mandag morgen tok vi derfor taubanen opp til Aiguille du Medi.

Dette var tidligere verdens høyest beliggende taubane, og holder fremdeles rekorden som den taubanen i verden med flest høydemetere, 2800 høydemetere på 20 minutter. (1035 moh til 3842 moh). Landskapet rundt Aiguille du Medi er utrolig alpint, med høye fjell på alle kanter, et eldorado for folk som er glad i toppturer, klatring  og utsikt. Vi tilbrakte tiden i kafeen på toppen inntil kroppen sa stopp, og reiste ned etter 4 timer litt småkvalm og med stigende hodepine.

Dagen etter reise vi igjen opp til Aiguille du Medi. Været var strålende og vi gikk ned på breen nedenfor og bort til Cosmique-hytten for å høre hva som hadde skjedd samt se nærmere på rasstedet.

På hytta kom vi i kontakt med driveren av hytta. I og med at vi opprinnelig hadde tenkt å gå Cosmique ruten spurte vi om noen hadde gått opp på toppen fra Cosmique-hytten i dag. Svaret var nei, samtidig som han tilførte lakonisk med fransk aksang ”avelance is very bad for business”

Fra terrassen kunne vi se rett bort på fjellsiden raset hadde gått. Nesten på toppen av Mont Blanc du Tactul kunne vi se isblokker henge utover kanten, og det var deler av disse isblokkene som hadde rast ut og startet, og morningen raset gikk hadde ca. 100 personer befunnet seg i rasområdet på vei opp til toppen. Ca 20 personer var blitt tatt av raset. Midtveis hadde raset delt seg. En del av raset hadde avsluttet på breen rett ved Cosmique-hytten og en del hadde fortsatt østover, forbi Cosmique-hytten, og videre i fritt fall 300 meter ned mot brefallet. 8 personer hadde blitt med denne delen av raset og omkommet, eller letemannskapet antok at de hadde omkommet, men de kunne ikke gå inn i området av fare for nye ras.

Fra terrassen så vi rasstedet og stor var vår overraskelse da vi først så 2 personer, så 4 til komme gående ned fjellskrenten nøyaktig det samme stedet som raset hadde gått 2 dager før. Vi spurte innehaveren om dette var trygt. ”isblokkene kan rase ut i morgen eller om 2 år, men at det kommer til å dø flere her er helt sikkert” var svaret vi fikk fra han. Vi takket for oss, med en klar oppfatning om at Cosmique-ruten overhode ikke var aktuell for oss.

Vi besluttet isteden å ta gå Gouter-ruten som ligger på andre siden av fjellet. En rute som har flere høydemetre og som ikke er så skredutsatt, men hvor utfordringen er steinfall i stigningen opp til Gouter-hytten som ligger i brekanten.

For mer info om Cosmique se http://www.summitpost.org/parent/267759/refuge-cosmique.html

Dagen etter reiste vi til Les Houches og tok taubanen opp til Bellevue. Deretter tok vi toget, Tramway de Mont Blanc som er frankrikes høyst beliggende toglinje opp Nid d’Aigle.

Denne endestasjonen ligger på 2372 moh, og derfra og opp til Gouter-hytten (Refuge du Gouter) på 3817 moh er det 1500 høydemetre i bratt fjell med mye løs stein. Vi begynte å gå kl. 09.00 og etter 4 timer nådde vi Gouter-hytten, en hytte som ligger spektakulært til helt på tuppen av Aiguille de Gouter.  Turen opp er delvis krevende, men de fleste med noe erfaring fra norske fjell kommer seg opp.

Den største faren på denne delen av turen er steinras, og det kan være en fordel å ikke ha så mange foran seg som løsner stein som kommer susende nedover fjellsiden i høy fart. Folk er generelt flinke til å skrike ut, så du får tid til å søke ly hvis det kommer stein nedover fjellsiden. Omtrent midtveis passerte vi Tete Rousse-hytten (Refuge de la Tete Rousse, 3167 moh), før vi klatret opp fjellryggen mot den beryktede grand Couloir.

Dette er en snørenne som går ned langs hele fjellsiden hvor det regelmessig spretter stein i stor fart nedover. For å krysse renna er det viktig at en holder øye med renna oppover på utkikk etter stein i fart, mens de andre løper over. Renna tar ca. 10-15 sekunder å passere og heldigvis kom det ikke stein når vi løp over.

Mange av de som gikk oppover hadde med seg egen guide og gikk i tau. Noen brukte også stegjern på deler av turen. Vi hadde ingen guide, og med erfaring fra norske fjell vurderte vi at tau og stegjern ikke var nødvendig på denne delen av turen. Hjelm derimot må benyttes. De siste 50 høydemetrene før Gouter-hytten er det også montert wire som du kan koble deg inn på med en karabin og en slynge hvis du opplever denne delen av turen som luftig. Wirene kan være nyttig å bruke, spesielt på vei ned. Vi entret terrassen på Gouter-hytten ca. kl. 13.00 på onsdagen, 4 timer etter at vi begynte å gå.

Gouter-hytten henger spektakulært i lufta akkurat i skille der fjell går over til bre. Vi var usikre på om vi fikk plass på hytta. Noen dager i forveien hadde vi ringt og spurt om det var ledig sengeplass, noe som var negativt. Vi spurte videre om hva som skjedde hvis vi kom uten bestilt plass. ”det burde dere ikke gjøre” var svaret vi fikk. ”Sometimes the police even come!!!!” Dette utsagnet fikk en merkelig dimensjon da vi sto oppe på hytta på 3800 moh og hadde brukt 7 timer totalt for å klyve oppover en bratt steinutsatt fjellside.  Skulle de liksom klatre opp for å jage vekk de som ikke hadde bestilt plass. Og hvor skulle de jage oss vekk?

Uansett møtte vi en hyggelig betjening som ordnet plass til oss på gulvet i spisesalen. Hytta har senger til ca 150 personer og med folk på gulvet kan det fort bli 200 personer som sover over.

Det skulle være ro i hytta kl. 20.00, men kl. 22.00 var det fremdeles mange som ikke hadde falt til ro, og med førstemann ut av hytta kl. 24.00 og fellesvekking kl. 01.00 ble det lite søvn den natten. Vi valgte å gå ut sent og kom oss av gårde som en av de siste ca. kl. 03.00.
Det var et vakkert og spesielt syn som møtte oss da vi kom opp på breen. Ca 200-300 hodelykter lyste opp fjellet og beveget seg som en orm oppover i fjellsiden. 3000 meter nedenfor og lyste og opp og vi følte virkelig at vi var på vei opp til Europas tak.

Turen opp gikk utrolig lett for oss, og vi passerte mange. Vi synes det var litt rart at alle vi passerte var så utrolig stille, men forstod etter hvert at svært mange hadde vondt i hode og var kvalme. I ettertid har vi hørt at det var folk som gikk opp den dagen uten aklimatisering og det får konsekvenser.

Vi nådde toppen kl. 06.45 om morningen, ca 4 timer etter at vi gikk ut fra Gouter hytta. Stor var gleden av å stå på Vest Europas tak på en strålende morning med utsikt over store deler av Italia, Sveits og frankrike.

På toppen var det ca. 10 personer, og når vi gikk opp var det ingen som kom ned. Vi synes det var rart da vi sikkert hadde 150 personer foran oss i sporet, men skjønte fort at de hadde gått opp samme rute som oss, men lagt nedturen om Aiguille du Medi. Altså nedstigningen rett inn i rasområdet 3 dager tidligere, og hvor 8 personer var omkommet. Det virket på oss som om at ”avalanche no longer was bad for business”

Les mer om ulykken på VG her

Les mer om Chamonix her

April 2006: Sola steker fra skyfri himmel. Foran oss stuper fjellet med en helning på 40 grader. Der nede ligger 40 centimeter pudder og venter på oss. Vi er først i sporet. Vi går Haute Route.

Dette var starten på en uke jeg har drømt om hele livet. Opplevelsene var så vanvittige at du til og med våknet støl i kjeven om morgenen fordi du har smilt gjennom hele natten.

Vi er en gjeng på 12 karer og en jente tatt turen for å gå den berømte Haute Route fra Chamonix til Zermatt.

Haute Route betyr den høyeste veien og er en av verdens mest spektakulære skiturer. Den starer i Chamonix (1 021 moh), rett under Mont Blanc og følger fjellkjeden langs Italia inn i Sveits, til Matterhorn og Zermatt.

Du må over ti pass som på over 3 000 meter, 26 isbreer og cirka 10 000 høydemetere med motbakker.Den store trøsten er at det også blir 10 000 høydemetere med nedkjøring i puddersnø. I vår del av verden er det ingenting som kan måle seg med denne ruten.

Artikkel om turen er publisert i Friluftsmagasinet UTE. Las ned artikkelen her: ute-29-haute-route

Les mer om Zermatt på VG

Drømmer du om dypsnøeen i Norge. Klikk her:

les mer om Chamonix og Zermatt her:

Mai 2008: Turen Jostadalsbreen på langs går fra nord til sør, og er en av de store “klassikerne” i Norge. Turen er på ca. 60 km og er en spektakulær tur som byr på svært mange gode naturopplevelser. Opprinnelig er turen en 3 dagers tur, vi hadde en helg til rådighet og brukte 2 dager. Rent teknisk er ikke turen vanskelig, og spesielt hvis man er heldig med været. Og vi var heldig med været. Null vind og ikke en sky på himmelen i løpet av 2 dager.

 Omgivelsene på Josten er mektige og man får ganske fort følelsen av å være på en annerledes skitur enn det man er vant til. En viss grad av “ekspedisjonsfølelse” fikk vi, kanskje ikke så rart da Jostedalsbreen er den største isbreen på det europeiske fastlandet.

Vi var tre personer (2 karer og en jente) som reiste fra Oslo fredag  23. mai 2008 kl. 15.00. Vi kjørte over Hemsedalsfjellene til Lærdal, Sogndal og til breemuseet i Fjærland. Der hadde vi avtalt å møte Sverre Sande (41627966) som skulle kjøre oss til Loen. (1500 vel investerte kroner)

Klokken 20.00 kom vi til Fjærland og traff Sverre. Fra breemuseet tok vi en grusvei mot Suppehellebreen og etter 2-3 km kom vi til en parkeringsplass. Der parkerte vi bilen og tok med oss utstyret vårt over i bilen til Sverre. Derfra gikk turen videre rundt på vestsiden av Jostedalsbreen til Loen. (ca. 1,5 time) Vi kjørte forbi Loen Camping og oppover mot Bødalssetra som er en ubetjent DNT hytte (administrert av Sogn- og fjordane turlag) som ligger på ca. 600 moh. 200-300 meter fra hytta var veien stengt av snø. Her gikk vi av, fikk nøkkelen til hytta av Sverre og vi var i gang med turen. Vi nådde Bødalssetra fredag ca. kl. 23.00, fikk i oss litt mat og stupte i seng etter 8 timer på reise.

DAG 1
Lørdag morgen var vi tidlig opp. Været var fantastisk, og vi begynnte å gå ca. kl. 09.00.

Fra Bødalssetra gikk vi på bru over elva og videre på markert sti innover den flate dalen. Elva fra Bødalssetra passeres, videre over endemorenene fra breen og bratt opp forbi en foss til en hengedal som munner ut høyt over dalbunnen.

Videre fortsatte vi på god sti østover dalen og i bratt slynge opp Brattbakkene. Stegjern kan benyttes hvis det oppleves som bratt. I ca. 1300 meters høyde svingte vi mer sørover. Deretter opp til brekanten på ca. 1600 moh.
Vi nådde brekanten ca. kl. 12.30. Vi hadde sjekket ut med flere breførerer og turlag om forholdene på breen. Kombinert med egne erfaringer var vi ganske trygg på at breen var trygg.

Jeg merker at jeg setter pris på fellene, sekken er såpass tung at jeg ville slitt tungt uten godt feste under skiene.

Vi satte kursen sørover og passerte Høgste breakulen (1957) etter 4-5 timer. Ca kl. 21.00, etter 12 timers marsj var vi fornøyd med dagens økt og etablerte teltplass.

Akkurat idet solen gikk ned (kl. 22.00) var 6 poser real turmat fortært og kroppen var godt nede i soveposen. Dette hadde vært en relativt lang dag, men vi så egentlig ikke noe poeng i å slå teltleir tidligere på dagen, da vi var mer opptatt av skitur og mindre telttur. Leirlivet er nokså spesielt på en slik bre. Teltet ble satt opp på snøen, med skiene som forankring. Vi ligger 3 stykker i teltet, ikke særlig romslig, men etter en lang dag på ski sover vi tungt og godt.

Nå skal det også sies at vi var svært heldige med været. I løpet av dagen hadde vi ikke sett en eneste sky og det var mer eller mindre vindstille hele dagen.

En fantastisk dag, fantastisk opplevelse, fantastisk vær og supert skiføre.

DAG 2
Etter en god natt søvn og 6 nye Real Turmat, startet vi å gå ca. kl. 09.00 søndag morgen. Vi merker at lørdagen sitter fremdeles i beina, men fordelen er at vi befinner oss på ca. 1800 meter og oppoverbakkene videre er lange og slake.

Erfaringen fra dagen før tilsa at det ble tyngre og tyngre å gå utover dagen da solen varmet opp sneen og vi gikk igjennom skaren. Vi ville derfor komme avgårde så tidlig som mulig.

Vi satte kursen mot Bings Gryte og holdt et relativt høyt tempo og kom dit etter ca. 4 timer. Bings gryte er ei stor grop i isen og er et naturlig sted å spise lunch.

Her er breen så smal at man kan se ned mot Luster, og før i tiden var dette et naturlig krysningspunkt for folk som ville fra Sognefjorden og over til Luster.

Fra Bings Gryte (1607) er det litt oppover før terrenget begynner å tippe nedover.

Nå skal vi ned mot Suppehellebreen og videre til Flatebrehytta. Vi passerer Supphellenipa og ser utover Sogn og Jotunheimen. Rett øst ser vi også Horrungane reise seg i horrisonten. Et fantastisk skue.

Turen nedover breen gikk i fint driv på lange slake bakker til vi tok oss ut av breen like ovenfor Flatebrehytta.

Plutselig åpnet deg seg en fantastisk utsikt. Under oss lå Fjærlandsfjorden omgitt av grønne bjørkelier og hvite fjelltopper.

Terrenget ned til Flatebrehytta var bratt, og tungt å kjøre da sneen var svært tung å kjøre i, både på grunn av at solen hadde varmet opp sneen, men også fordi vi kom ned i lavere høyder. Gode skiferdigheter kreves for å komme ned på en noenlunde anstendig måte, og enkelte velger å ta av seg skiene i dette partiet.

Vi passerte Flatebrehytta og stod videre nedover i dalen. På ca. 300 moh valgte vi å ta av oss skiene, men så senere at vi nesten kunne stå helt ned og bokstavelig talt nesten inn i bilen, da breen lå nesten ned til Lodalsvannet.

Vi kom frem til bilen vi hadde forlatt 2 dager tidligere ca. kl. 17.00 på søndag og etter 2 dager med snø og vinter var det godt å komme tilbake til våren.

Etter et raskt og forfriskende bad i brevannet satte vi kursen mot Oslo.

GOD TUR!

7. august 2005 reiste 3 karer fra Oslo til Chamonix. Planen var å bestige Matterhorn i Sveits. Vi tilbrakte 4 dager i Chamonix for å forbrede oss på turen, blant annet klatret vi  Dent du Geant. Dent du Geant (Kjempens tann) lever virkelig opp til sitt navn. En gigantisk tann som når helt opp til 4013 moh. Variert alpinklattring til 3800 moh og deretter bratt klippeklatring opp til grad 5. En spektakulær tur!

Dent du Geant er godt synlig fra Aiguille du Midi, og stikker opp som er  spiss i landskapet.

Vi skulle være i Chamonix i 4 dager før vi reiste videre til Zermatt og brukte tiden godt sammen våre to guider, Wolfgang og Oktavio. To svært hyggelig guider som lærte oss masse om sikring i fjellet.

Dagen etter vi ankom Chamonix reiste vi tidlig opp til Aiguille du Midi for å starte aklimatiseringen. Dagen etter reiste vi grytidlig igjen opp til Aiguille du Midi og tok kabelbanen videre over isbreen Clacier de Geant til Point Helbronner (3452 moh) på den italienske siden av Mont Blanc -massivet. Målet varRefugio Torino, en hytte på grensen mellom Italia og Frankrike.

Derfra tok vi bena fatt over Glacier de Geant frem til foten av Dent du Geant hvor vi kom ca. kl. 12.00. Av med stegjern, på med hjelm og sele, og oppstigningen langs sørvestveggen startet.

Det er den nederste delen av klippen som er den mest interessante Den er uforutsigbar og  udfordrende. Det første som møtte oss var et utspring vi måtte passere, og som sannsyligvis var det luftigste punktet på turen. Wolfgang klatret først, sikret og jeg kom som nummer to. Hadde godt grep en stund, men plutselig mistet jeg grepet og falt. Hjertet i halsen, kjente tauet strammet og stoppet. Snurret sakte rundt og kom med ryggen mot veggen, og kikket ned. 500 meter rett ned under meg fikk pulsen til å akselrere, men hentet meg raskt inn igjen. Fikk feste og klatret i sikkerhet opp til Wolfgang. Litt av en start!

Resten av turen var fantastisk. Det er lagt ut tau flere steder på ruten, så hvis det er behov for ekstra hjelp kan de benyttes. Bare det å vite at de er der er til stor hjelp, da det er bratt, svært bratt oppover.

Det er imidlertid mange som har klatret fjellet før så det er mange sikringsmuligheter underveis.

Toppen består egentlig av to toppen. Vi passerte den første og nådde toppen av Dent du geant ca. kl. 16.30 etter 4-5 timer med klatring.

Vi ble på toppen en stund, og opplevde en fantastisk utsikt i perfekt solskinn. På toppen er det en Madonna statue som skal beskytte fjellet og klatrere. Ved nærmere ettersyn oppdaget vi at halve bakhode på statuen var borte. Vi spør Wolfgang om hvorfor og svaret er at lynnedslag har truffet statuen så mange ganger at hode er i ferd med å bli slått i stykker. Snakk om krefter!

Så er det ned til breen igjen. Vi velger en annen rute ned enn opp. Raskeste veien er som regel rett ned så vi velger et overheng som guidene våre har benyttet før. Men her er det bratt. Vi rappelerer nedover og plutselig under et overheng ser jeg Oktavia 2-3 meter foran med sikret i veggen..

Jeg må huske meg frem og tilbake for å komme inn til veggen, sikrer  og venter på nestemann. Slik går ferden 200 meter rett nedover inntill vi endelig står på breen igjen og ser rett oppover der vi kom ned. Det er bratt, stupbratt.

Vi er nede igjen på breen igjen ca. kl. 19.30. Deretter går turen tilbake til Refugino Torino hvor vi tilbringer natten. En ikke behagelig natt, men det er en annen historie. Høydesyke er ikke å spøke med.

9. til 11. juni 2006 var 6 kompiser på brekurs i Jostedalen med Jostedalen Breførerlag. 3 fantastiske dager i blåisen sammen med kurslærer Marit. En utrolig hyggelig jente.

Vi ankom Bretun torsdag kveld. Dagen etter var vi på tur i Nigardsbreen hvor vi fikk opplærig i bruk av utstyr og hvordan ferdes i isen. Hadde et lite uhell allerede første dag. Var uheldig å få en av piggene på stegjernet inn i låret. Resultatet var biltur til Gaupne og 5 sting.

Dag 2 var vi igjen i blåisen og fortsatte opplæringen. Kom tilbake til Bretun på ettermiddagen. Dette var 2-3 dager etter Tormod Granheim og Thomas Olssons sin uheldige nedfart fra Everest. I løpet av kvelden fikk vi vite at den ene av de to sherpane som var med på toppen sammen med Tormod og Thomas akkurat hadde annkommet Bretun. Han skulle jobbe for Jostedalen Breførelag den sommeren. Vi kom i kontakt med Jamabo Sherpa som han het og hadde en spennende kveld med han på Bretun.

Dag 3 var vi igjen ute i blåisen og lærte nyttige ting om redning og klatring med isøkser

Vi takker Jostedalen Breførelag for 3 fantastisk fine dager i blåisen.

Dag 4. Lørdag 14. Mars. Helt om natten – helt om dagen.
Dagens tur var planlagt til Skitntiden (1042 moh), men etter en kveld i Tromsø var 5 toppturentusiaster vips blitt redusert til 2.

Vi ankom Tromsø i går ettermiddag og planen var egentlig at vi skulle ha en bedre middag og ta en tidlig kveld. Som vanlig gikk det ikke slik. Kvelden ble lang, sen og mørk før vi alle havnet i båten til han Ivar. Kl. 09.00 var det frokost og etter litt kaffe, ett par hodepinetabletter og litt mat begynte kroppene å fungere igjen.

I og med at Ole Geir ikke hadde vært i Tromsø før valgte han å bruke dagen i byen. Og Lars Erik som hadde vært her mange ganger før var raskt ute med å tilby guiding, og Jørgen han var bare veldig, veldig sliten.

Uansett Eirik og jeg fikk skyss av Ivar ut til Kvaløya, nærmere bestemt i bunn av Skitntiden. Dette fjellet er lett tilgjengelig, forholdsvis lett oppstigning, og mange valgmuligheter for nedkjøringer.

Vi holdt et godt driv oppover lia, i starten litt redusert etter gårsdagen, men etter hvert som sola kom frem ble turen riktig så bra.

Fjellet lå etter hvert badet i solen, og ga oss en skikkelig påskefølelse.

Det var også en del andre som hadde valgt denne turen så til en forandring fra de andre dagene var vi ikke alene.
Etter 2 timer nådde vi toppen, skiftet og spiste, og nøt en utrolig vakker utsikt fra toppen.

Fra toppen holdt vi høyresiden av snøflaten til vi kom til et markert hakk. Fra dette hakket går det to bratte renner nedover, og som ville gi oss 300 høydemetere med bratt skikjøring. Vi kunne ikke la være. Vi gikk tilbake til toppen, hentet utstyret og manøvrerte oss inn i renna og var superklare.

Wow for en nedkjøring. Dette var som alle de 4 andre dagene til sammen. Fulgte renna ca. 250 høydemetre, deretter åpent landskapet seg opp. Fremdeles bratt men løsere snø og fantastiske forhold. Hadde det ikke vært for at vi skulle bli hentet hadde vi gått opp en gang til…! Utrolig at det ikke var mer oppkjørt på denne siden av fjellet. En liten perle som absolutt kan anbefales.

Til info er forside bilde på Toppturer i Norge boken fra Fri Flyt hentet fra den samme nedkjøringen.
Videre gikk turen nedover fjellsiden, traverserte rundt fjellet og endte opp på parkeringsplassen for å bli hentet ca. 3 timer etter at vi startet.

En superbra tur og to super fornøyde karer

For få år siden var det knapt en skiløper å se i disse traktene. Nå går det ikke lang tid fra et snøfall til det synes skispor fra nær enhver topp.

Topptur i Lyngsalpene er i ferd med å bli en industri og spesielt topptur fra båt, da flere av de fineste toppene ligger på øyer uten fastlandsforbindelse, og båt er eneste fornuftige transportmiddel.

Flere selskaper tilbyr sine tjenester i Lyngsalpene, og inntil nå har kundene i stor grad vært skiinteresserte mellomeuropeere som ønsker å stå på ski i eksotiske Lyngen, og Lyngsalpene er sannsynligvis mer kjent i det internasjonale skimiljøet enn det norske.

Å være i Lyngen vinterstid er en naturopplevelse av de sjeldne, og det som fasinerer utlendinger mest er muligheten av å stå på ski i et svært vilt terreng som går rett ned i havet, og bokstavelig talt rett ombord i båten. For flere av nedfartene spenner du ikke av deg skiene før du stå på brygga, ved siden av båten.

Etter hvert har også Nordmenn begynt å få øynene opp for toppturer i Lyngsalpene, og spesielt etter hvert som Nordmenn går til anskaffelse av Randoneeutstyr blir det også mer aktuelt og relevant med toppturer i Lyngsalpene.

Det finnes flere operatører i Troms som tilbyr organisering av toppturer. Turen vår ble organisert av Eirik Bræin Gikling som driver Farout event & opplevelse (www.farout.no). Sammen med skipper Ivar Bertelsen fikk vi fem fantastiske dager i Lyngsalpene.

De fleste operatørene tilbyr ukesturer. Vår erfaring er at en uke er lenge, og har du knapp med tid vil du kunne oppleve svært mye av området på 4-5 dager, for eksempel fra tirsdag til søndag, med lørdagskvelden i Tromsø.

Prisen varierer, men ligger på 12.000 og oppover for en uke, avhengig av antall personer om bord.

Skierfaring

For å gjennomføre topptur i Lyngsalpene må du beherske langrenn og slalom godt, og du bør ha erfaring med nedkjøringer i løssnø enten med Telemarksski eller Ran­donnéski. Jeg sier bør, da en i vår gruppe hadde liten erfaring med det. Til gjengjeld hadde han gått mye på langrenn, men nedkjøringene var en utfordring. Uansett hva du velger av skitype er du helt avhengig av gode feller under skiene.

I tillegg må du være fjellvant og fortrolig med ”luftige” forhold. Når det gjelder den fysiske formen kan turen være krevende avhengig av toppturvalg.. Ønsker du å få maksi­malt ut turen bør du være i svært god form.

Den beste forberedelsen du kan gjøre er å gå turen med skiene du skal bruke. Vi valgte Wyller løypa som treningssted før avreise. Enkelte av oss gikk over 5000 høydemetere i ukene før avreise.

Utstyr

Dette trenger du av utstyr:

* Skredsøker

* Kraftige telemarksski eller Randonnéski

* Staver (helst teleskop)

* Skifeller (tilpasset skiene)

* Stegjern

* Hodelykt

* Skarejern

* Compeed og sportstape

* Søkestang

* Spade

* Vannflaske (Gjerne camelback)

* Solbriller

* Sovepose

* Hjelm og slalombriller

* Topptursekk (ca 45 liter) gjerne med Camelbag integrert

* Feller

* Kamera og batterilader

+ klær for å gå i fjellet med

GOD TUR!

Dag 3. I dag stod Storgalten opprinnelig på programmet, men på grunn av tåke ble nabotoppen Lillegalten målet for dagens tur

Vi startet tidlig ut. Alle mann var oppe kl. 07.00 og kl. 09.00 var i gang mot toppen.

Vi hadde kurs mot Storgalten på ca. 1250 moh, men det viste seg etter hvert at tåken hang tett over toppen noe som gjorde et toppstøt lite realistisk. Vi endret derfor kursen mot Lillegalten.

Vi holdt fin fart oppover lia og nådde toppen etter ca. 2 timer. Bilder, litt mat, skifte av klær og vi var klare for nedkjøringen.

Selv om ikke været presenterte Lyngsalpene fra sin beste side var det fantastisk vakker å stå på toppen å se utover Lyngsalpene og området omkring. Kan kjenne at man allerede etter 3 dager blir litt blasert av alle fjellene og den voldsomme naturen.

Vi spente oss fast og begynte nedkjøringen. Som i går fant vi løssnø som gjorde nedkjøringen morsom, utfordrende og til tider slitsom, men som alltid vanvittig gøyalt.

Vi kom ned til båten etter 4 timer, fikk dusjet, spist litt mens skipper Ivar satte kursen tilbake mot Tromsø og en seiltur på ca. 5 timer.

Og i morgen går turen til Skitentind på Kvaløya på 1042 moh. Litt senere på dagen skal vi bestige Tromsø, nærmere bestemt Jacuzzien på toppen av Clarion Hotell. Vi gleder oss.

Endelig var vi på flyet, 4 karer som skulle få en etterlengtet drøm realisert. Vi skulle tilbringe 5 dager i Lyngsalpene. Et område som skientusiaster fra hele Europa vurderer som et av de mest spektakulære skiområder.

Vi ankom Tromsø tirsdag 10. Mars på kvelden og ble møtt av skipper Ivar på flyplassen som fraktet oss til båten. Fri Flyt er en Dufour 455 Grand Large (45 fot) seilbåt med soveplass til 10 personer.

Vi innlosjerte oss i båten, møtte guiden Eirik senere på kvelden og dagen etter kl.07.00 seilte vi ut Rotsund med kurs for Akkarvika.

Vi passerte Ullstinden og Storgalten, sistnevnte skulle vi bestige to dager senere.

I det fjerne steg Trolltind opp fra havet. En topp på ca. 900 meter som var målet for dagen.

Vi ankom Akkarvik ca 6 timer etter at vi forlot Tromsø, fikk skiene på land og gjorde oss klare til å begynne å gå.

Det ligger ingen overdrivelse i begrepet skiing by boat. Det oppdaget vi da vi spente på oss skiene 2 meter fra båten og begynte å gå oppover.

Dagen hadde virkelig våknet til og gjort dagen varm. Vinden var fraværende, og solen stod høyt på himmelen og fulgte oss oppover.

Vi holdt et fint driv oppover mot toppen av Trolltind, og stoppet innimellom for å nyte den spektakulære utsikten som bare ble bedre og bedre jo høyere vi kom.

Vi nådde toppen ca. kl. 16.00 etter ca. 2 timer med feller under skiene. På toppen ligger det et miniatyr “Tryvannstårn” som fungerer som Radio og TV-tårn for hele området. Vi søkte ly bak tårnet, spiste litt og drakk litt før vi spente oss fast i skiene og begynte på nedturen.

Siste snefallet hadde vært for ca 2 uker siden og vinden hadde blåst bort det meste av sneen. Underlaget var derfor ganske hardt og dessverre ikke egnet for pudderkjøring.

Men selv om vinden hadde blåst bort mye av nysnøen var det fint å kjøre nedover.

Så nedturen gikk i god hastighet nedover fjellsiden. 3 på randoneeski og en på telemark. Vi kom ned til båten ca. kl. 17.00. Fikk skiftet, dusjet og spist litt før vi satte kursen bort til han Svein.

Akkarvik ligger på Arnøya ganske utilgjengelig og relativt langt unna folk. I Akkarvik bor det 12 personer, og en av disse er Stein. Akkarvik har selvfølgelig også en egen pub nede ved Brygga, hvor lokalbefolkningen (12 personer) og besøkende (1-2 ganger uka) kan spille dart, spise, drikke og skrøne.

Stein er i følge han selv en lakei for fiskemottaket på øya. Men Stein kan også mye mer. Han kan også lage mat, så dagens rett var Mølje, ikke østlandsmølje basert på kjøttkraft, men skikkelig fiskemølje bestående av Skrei, rogn og lever + poteter. Et herlig festmåltid med Aquevitt og rødvin. Takk Stein, det var godt.

Proppfulle av Omega-3 kom vi tilbake til båten og satte kurs for Havnnes, et lite fiskevær syd på Uløya. Planen var å komme av gårde tidlig mot ny topp dagen etter så vi tok en transportetappe på kvelden. Vi ankom Havnnes ca. kl. 23.30, stoppet motoren og fikk lagt til og 10 minutter senere var det totalt stillhet i båten. En lang dag med mange inntrykk gjør at søvnen kommer lett!

Siste helgen i februar var det Hemsedal som stod på programmet. En helg fri fra slalombakken og med fokus på toppturer.

Lørdag startet vi ut kl. 10.00 med kurs for Leinenøse. Dette er en sentrumsnær topptur med full utsikt til Hemsedal og skianlegget. Fjellet ligger rett nordøst for skibygde og startstedet ligger nesten i gangavstand til sentrum. Vi kjørte inn til Hulbak, parkerte bilen og spente på oss Randoneeskiene.

Vi fulgte blåmerket løype forbi Hulbakstølen og videre opp i gjennom bjørkeskogen. Vi passerte Rustenøse (1202). Her er det viktig å IKKE gå oppover i renna, men holde til venstre rundt kammen og gå opp mot toppen mer fra sørvest enn rent sør. Vi bommet her, fulgte renna oppover og kom ganske feil ut i forhold til toppen av Leinenøse. Brukte mye ekstra tid på å rote rundt.

Vi nådde toppen (1675) etter 4 timer og ganske nøyaktig 1000 høydemetre  og hadde god utsikt mot Kyrkjebønosi som er nabotoppen. Vi spiste og drakk litt og satte dretter kursen nedover den veien vi egentlig skulle gått opp.

Vi kom tilbake til bilen ca. kl. 15.00, etter 5 timer på tur.

Søndag var en tung dag etter lørdag kveld i Hemsedal. Vi parkerte bilen på Lykja og startet turen mot Skogshorn (1728). Desverre kom tåken sigende innover fjellet og la ett grått lokk over hele toppen. Vi avbrøt derfor toppforsøket havves mot toppen og returnerte tilbake til bilen. Neste gang derimot……!

Med pappa på tur
18. februar 2006 satt vi oss i bilene med kurs for skiferie i Sveits. 3 fedre i sin beste alder samt syv jenter og en gutt  i alderen 11 til 15 år. I utgangpunktet 3 familier og 11 personer. Reisen foregikk i 2 biler fra Oslo med båt til Kiel og derfra ca. 100 mil med bil til Gstaad i Sveits.

”Det er så lett å reise med pappa fordi det er ikke så mye mas, sier Maren 14 år”

Vi hadde god erfaring, med denne type tur, da vi hadde gjennomført en pappatur til Lenzerheide i 2004 med majoriteten av de samme deltakerne. Erfaringen den gangen viste at det var behov for god planlegging og informasjon i forkant av turen. Det var viktig for oss at alle involverte viste hva som skjedde, alle viste hva som krevdes og at vi var tydelige på ansvar og roller. Det var mange mennesker involvert, deltakere, til de hjemme som hustru, ekskone, tidligere samboer, foreldre til venninne, søsken osv.

Vi valgte derfor å ha et treff i forkant hvor alle som ville kunne være med og hvor vi informerte om hvordan dette skulle legges opp. Det var også viktig at alle som skulle være med hadde truffet hverandre før vi reiste. Det ble også skrevet et notat om reiserute, og hvor vi var når samt forventninger til de som var med.

Reiserute ned
Vi reiste i 2 biler. Turen gikk med ferge fra Oslo til Kiel. Båten gikk kl. 17.00 på fredag den 17. Februar og vi var fremme i Kiel kl. 09.00 dagen etter.

Båtturen gikk som en drøm og var en morsom del av turen. Svært mange tilbud for barn ombord på båten gjorde at barna hadde  det utrolig gøy.

Deretter gikk turen videre i bil, fra Kiel til Hamburg. Videre forbi Hannover, Frankfurt am main, Mannheim og Heidelberg. Etter 9 timer og 900 km kjørte vi over grensen til Sveits, passerte Basel og Bern og etter 1087 km og ca. 11 timer i bil var vi i sentrum av Gstaad. På begge våre skiferier i Sveits med bil har vi benyttet oss av tur-planleggeren til Michelin. Veldig bra, presis og oppdatert. Av distansen på 1087 km er 1039 km på autobahn/motorvei. Det er selvfølgelig mulig å kjøre raskere enn tiden vi brukte, men med 7 barn tok vi det rolig.

Kjedelig biltur?
Bilturen er i utgangspunktet slitsom, men både turen ned og opp gikk overraskende bra. Tror det skyldes at vi også hadde planlagt dette godt. Vi hadde med oss spennende lydbøker, reise-dvd-spillere, videokamera (morsomt å holde på med i bilen), musikk samt at vi roterte på hvem som satt hvor. Det samme gjaldt de voksne, også her roterte vi på hvem som kjørte slik at vi som kjørte fikk tilstrekkelig hvile.

Reiserute hjem
Hjemturen var omtrent samme rute som ned, men som i 2004 valgte vi på grunn av båttidene å kjøre til Hirtshals. Etter en hel dag i bakken forlot vi Gstaad ca. kl. 18.00 lørdag 25. februar.

Vi kjørte hele natten og etter en lang dag i bakken sovnet barna på kvelden og sov gjennom hele natten. Vi ankom Hirtshals kl. 09.00 på morningen etter 15 timer non stop i bil. Kom oss om bord på båten og kom til Oslo kl. 17.00 søndag ettermiddag.
Totalt 10 dager på tur, hvorav 7 dager i bakken.

Bo
I motsetning til i 2004 hvor vi leie et stort hus hvor alle bodde, hadde vi denne gangen 2 leiligheter i sentrum av Gstaad hvor vi fordelte oss. Det var viktig for oss ved valg av sted å bo å ha enkel tilgang til bakken. Ikke nødvendigvis ski in – ski out, men lett tilgang.

Det var også viktig med et stort samlingsrom hvor vi kunne spise middag og være sammen alle 11 på kveldene.

5 enkle tur-regler
Tidlig bestemte vi oss for at dette skulle oppleves som ferie for alle som var med, og noe annet enn det som hverdagen hjemme krever. Det var derfor viktig for gruppen at vi ikke hadde 1000 regler som aldri ble fulgt, men heller færre regler som ble etterlevd.

Med 7 jenter og 1 gutt i forskjellige alder og interesser kom vi i fellesskap frem til 10 enkle regler som alle var enige om at var fornuftige og riktige.

Dette var:
• Alltid hjelm i bakken
• Alle sørger for å ha med mobil i bakken, oppladet
• Ingen skal ekskluderes eller bli satt utenfor
• Felles middag hver dag
• Vi skal på ski hver dag
• Orden i skiutstyr (klær og ski)
• Orden på rommet
• Alle ryddet opp utstyret og gjør klart for neste dag
• Bruk sunn fornuft
• Utover det er ”alt” lov

Hva koster det
Totalt sett ble det en pris på ca. 6000,- per person absolutt alt inkludert. Av dette utgjør:
• Ferge 11 personer og 2 biler (Oslo-Kiel og Hirtshals-Oslo) 6.000,-
• Leie av 2 leiligheter 8 dager. Ca. 18.000,-
• Heiskort 8 dager 1000,- per person
• Mat, drikke, bensin, bompenger ca. 1700 per person.
• Lommepenger 1000,- per person

Les mer om reisetips her

15. til 20. juli 2006 reiste far og sønn på 5 dagers tur til Jotunheimen. Planen var å få reist rundt flere steder i Jotunheimen, men etter å ha landet på Turtagrø og sett hvor fint det var der, ble vi der i alle 5 dagene.

Dag 3 av oppholdet var været fantastisk så vi bestemte oss for å få opp på Fanarokken. Det sies at det normalt er ca. 300 tåkedager der i året, så valget var enkelt.

Vi kjørte fra Turtagrø og opp til Sognefjellshytta og parkerte bilen der. Derfra tok vi bena fatt mot brekanten. Etter et par timer kom vi bort til breen og ble med et taulag.

Klokken var 12 og solen stod høyt på himmelen. Været var supert og min far på 75 var ved godt mot med kurs for toppen.

To timer senere kom vi over brekanten og stod på topplatået. Derfra var det en times spasertur bort til hytta

Vi ble på toppen en times tid før vi begynte nedstigningen. Denne gangen på sørsiden, ned mot Helgedalen og videre til Turtagrø, og etter 3 timer var vi nede igjen.

Etter en kjapp haiketur opp til Sognefjellshytta var også bilen på plass på Turtagrø

Om Fanaråken
Med Sognefjellshytta (1415 m.o.h.) som utgangspunkt blir Fannaråken (2068 m.o.h.) en overkommelig oppgave for de fleste. Fra sin posisjon som Jotunheimens nordvestre bastion byr toppen på et “makalaust” skue mot Hurrungane i sørvest og resten av Jotunheimen mod øst og sørover. Vestover – mot fjordene – strekker Jostedalsbreen seg langt mot nord.

Turen går i avvekslende terreng, over bre og videre opp langs Fannaråkens nordlige stup. På toppen er det en betjent hytte, innredet i en gammel værstasjon. I gode forhold kan veien hjem legges i spennende og litt brattere terreng; ned nordeggen til salen mellem Fannaråken og Steindalsnosi og derfra over breen til Sognefjellsvegen.

Her er et utvalg av noen av mine toppturer siste året
* Matterhorn 2005 LES MER
* Mont Blanc 2008 LES MER
* Store Skagastølstind 2006 LES MER
* Lauvnostind 2006 LES MER
* Dent Du Geant 2005 LES MER
* Fanarokken 2006 LES MER

Høstferien 2006 var vi på Turtagrø og en av dagene var det såpass bra vær at Fanarokken var innen rekkevidde.

Vi startet ut ca. kl. 10.00 fra Turtagrø med sykkel, innover Helgedalen. Vi hadde med oss Anna sin sykkel, så hun syklet og jeg gikk. Vi beveget oss raskt innover dalen.

Vi begynte oppstigningen mot toppen ca. kl. 11.00 og nådde toppen ca. kl. 13.00. Utrolig hvor kjapp i bena en 12 åring kan være.

Vi ble på toppen ca en time, spiste, skiftet litt klær og satte kursen nedover igjen. Vi nådde sykkelen ca kl 15.00 og var tilbake på Turtagrø ca. kl. 16.00, 6 timer etter at vi la ut.

Merkelig nok hadde vi ikke møtt noen mennesker på turen. Litt spesielt, men det viser at myten om at halve norge er i fjellet i høstferien ikke er sann.

10 mars reiser 4 karer til Lyngsalpene for å gå på toppturer (ski by boat). For Oslo gutter er Wyller-løypa med 300 høydemetere fra bunn til topp perfekt som utgangspunkt for trening.

Kvelden 24. februar var satt av til trening i Wyller og Tryvann. Tre på Randoneeski og en på telemark. Vi startet å gå i bunn av Wyller. Videre over til bunn av Tryvannskleiva og derfra opp til toppen ved tryvannstårnet. Totalt ca. 500 høydemetere på denne økten. Deretter tilbake til bunn av Wyller og opp igjen. Totalt ca. 800 høydemetere i løpet av en kveld.

Ble overrasket over at vi ikke var de eneste som gikk feil vei i løypa. i løpet av kvelden traff vi på 5-6 andre personer som også var ute å trente på Randonee ski. Viser vel at denne sporten er i ferd med å få skikkelig fotfeste i Norge.

Les mer om Lyngsalpene her