Vi ankom Gjendesheim sent på fredag kveld. Vi hadde ikke bestilt overnatting, så vi endte på madrass i peisestua. DNT er en fantastisk organisasjon. Det er ALLTID plass uansett hvor mye mennesker det er på hyttene.

Turen over Besseggen er en av – for ikke å si den aller mest kjente av alle fotturer i Jotunheimen.
Om morningen tok vi det relativt med ro, og begynte å gå ca kl. 08.30.

Maren hadde ikke fått maks ut av natten, så hun var relativt trøtt, men hentet seg fint inn igjen.

De fleste var dagsturister og hadde tatt båten inn til Memurubu kl. 08.00 for deretter å gå tilbake til Gjendesheim. Vi fikk derfor første del av turen nesten for oss selv.

Mange velger å gå motsatt retning der de begynner turen fra Memurubu etter å ha tatt rutebåten fra Gjendesheim. Turen er beregnet av Den Norske Turistforening å ta 6 timer, men avhenger av tempo, form og hvor god tid man har.

Vi hadde et fint driv oppover fra Gjendesheim. Vi var begge litt rustne i starten, men etter hvert som vi ble varme i kroppen og gamle ledd ble smurt, fikk vi opp tempo. Det var meldt dårlig vær på både denne og neste dag, men etter hvert som dagen gikk forsvant tåken tidvis og fra Veslfjell og over selve Eggen fikk vi et fantastisk skue over Gjende, Bessvatnet, eggen, bandet, Gjendebu, Gjendesheim og store deler av Jotunheimen.

Vi var også skjønt enige om at fjell er vakre, og noen fjell er vakrere enn andre, og noen fjell er så vakre at man må gå opp på dem. De ligger der liksom og venter på deg, lokker deg med sine fine linjer og nydelige former og sier kom, kom.

Et slikt fjell er Knutshøe. Det er ikke høyt, men fra Veslfjell er det rett og slett et fantastisk vakkert fjell som vi må opp på, en eller annen gang.

Fra Besseggen er det flott utsikt over Gjende og Bessvatnet. Noe av det karakteristiske ved utsikten er at Gjende ligger nesten 400 meter lavere enn Bessvatnet.

Mens Bessvatnet har en blåfarge som de fleste andre innsjøer, har Gjende en tydelig grønnfarge. Grønnfargen er et resultat av brevann som skyller leire ned i vannet.

Turen over Besseggen er en av de mest populære fjellturene i Norge. Omtrent 40 000 mennesker går denne turen hvert år. Den vanligste ruten over Besseggen starter på Gjendesheim, går opp til Veslfjellet (1743 moh.).

Deretter går ruten ned Besseggen, videre over det flatere partiet Bandet (1604 moh.), og ender til slutt på Memurubu, hvor en tar rutebåten tilbake til Gjendesheim.

Vi brukte god tid over Eggen, ned på bandet og videre til Memurubu. Været ble bedre og bedre og vi hadde det ikke travelt med å komme frem.

Vi stoppet derfor flere ganger, spiste litt, så på utsikten, og nøt hvert sekund av fantastisk flotte fjell, solen og at vi fikk dette til sammen.

Vi ankom Memurubu ved 15-16 tiden. Solen stekte i ansiktet og vi la oss på plenen utenfor resepsjonen, og etter et par øl, kom søvnen og tok oss.

Utrolig deilig å ligge der i solen etter en lang dags marsj gjennom et fantastisk landskap. Vi følte oss som verdens heldigste.

Etter en kraftig middag, ble kvelden brukt til kortspill og hvile, før vi kom oss i seng ved 23.00 tiden. Da stengte alt i hytta og vips var det mørkt overalt og alle var i seng.

Dag 2:
Dagen etter våknet vi til anstendig tid. Været var ok, overskyet, litt tåke, men ikke regn. Vi kom oss ut, kroppen fungerte perfekt, krysset broen over elven som buldrer ved siden av hytta og la i vei oppover lia.

Turen fra Gjendesheim til Gjendebu er mye opp og ned, først opp til Vetlfjell på 1700 meter, deretter ned på bandet, opp igjen til ca 1700 meter og ned igjen til Memurubu som ligger nede ved vannet. Deretter opp på fjellet, ned bukkelægeret til Gjendebu. Totalt estimert ca. 3000 høydemetre på to dager. Bra det.

Turen fra Memurubu til Gjendebu var nydelig. I løpet av denne turen traff vi kun 3-4 personer og vi hadde fjellet nesten for oss selv.

Det gjorde også at vi kom over flere reinsdyrflokker som vi kom tett innpå, faktisk 10-20 meter unna stod de og så på oss, før de tuslet videre. Tydeligvis at de var vant til mennesker.

Etter 3-4 timer nådde vi toppen og stien begynte å gå nedover. Ole hadde gått den samme turen for 20 år siden, men ble overrasket over hvor bratt det var nedover Bukkelægeret.

Grunnen til at det heter Bukkelægeret er fordi her har det til alle tider gått en sti som reinsdyrene har benyttet. Og de er som kjent trent på bratte lier

Her gikk det nedover i tau, på rompa, baklengs, forlengs og med staver som støtte. Vi var utrolig glade for at det ikke regnet, da turen nedover var utfordrende nok, uten sleipe steiner og kun tidvis sleip gjørme i bratte lier. Vi nådde Gjende, relativt skjelven i beina, tok en pause ved vannet, før vi satte kursen mot Gjendebu helt innerst på Gjende.

Gjendebu er DNT (Den Norske Turistforening) sin eldste hytte. Den ble vedtatt bygget i november 1868, bare 10 måneder etter at DNT ble stiftet. I 1871 stod den første hytta ferdig, den var på 45 kvm stor og gav plass til ca. 12 turister.

Senere har hytta blitt om- og påbygd en rekke ganger, slik at det i dag er en av DNT sine største hytter, med 119 sengeplasser. På det meste har det vært over 10.000 overnattingsgjester i løpet av en måneds vintersesong og 3 måneders sommersesong. Det er etablert en teltplass ved hytta, og utenom sesong kan selvbetjeningshytta brukes av DNT-medlemmer.

Gjendebu ligg idyllisk til lengst inne ved (vestenden) Gjende. ”Gjende” er avledet av ”gandr” som betyr stav. Vannet er 2 mil langt og formet litt som en bøyd stav.

Fra Gjendebu kan man også nå Norges 7. høyeste fjell Surtningssue, også kalt Surtningssui (2368) med dagstur fra Gjendebu. Dette fjellet står høyt på listen over spennende topper.

Vi ankom Gjendebu 5 timer etter at vi gikk fra Memurubu. Båten gikk klokken 16.00, så vi hadde et par timer på Gjendebu og rakk både en dusj og en god lunch. Båtturen tilbake tok ca 1 time og kl. 18.00 satte vi oss i bilen med kurs hjemover.
En fantastisk nydelig og hyggelig helgetur med Maren. Jeg gjør det gjerne igjen.

Jeg hadde aldri vært i alpene på sommeren før. En uke av sommeren 2011 ble derfor viet til alpetur. Planen var opprinnelig å reise til St. Moritz og gå en 7 dagers tur der, men etter å ha sjekket på Yr.no, fant vi ut at det skulle bøtte ned i området rundt St. Moritz hele uken. Så med Iphonen på dashbordet og Yr-appen åpen ble det en uke på kryss og tvers gjennom 3 land i en Fiat Uno. Anders var nyoperert med 3 skruer i ryggen og hadde fått klar beskjed fra legen om å ta det med ro. Ro ble det ikke, og Anders det var ikke min feil.

Kart over Val-d'Isère

Dag 1: Fredag 22. juli
Jeg plukket opp Anders tidlig på morningen, og satte kursen mot Asker hvor vi hoppet på flybussen til Torp. Flyet gikk kl. 09.00 og etter en fantastisk innflying landet vi i Bergamo kl. 12.00. Vi fikk leid oss en bil, en liten Fiat Uno proppfull av ekstrautstyr som ikke virket og satte kursen østover mot Val d’Isère i Frankrike.

Val-d'Isère

Rett over 15.30 begynte det å tikke inn tekstmeldinger om den uhyggelige bombe-eksplosjonen i Oslo sentrum og senere nedslaktningen av ungdommer på Utøya. Forferdelig.

Kjerra gikk som en kule og vi ankom Val d’Isère ca. kl. 19.00. Kvelden gikk med til å se på TV med uhyggelig bilder og reportasjer. Vi la oss med en vond følelse i magen, tydelig preget av dagens hendelse.

Dag 2: Lørdag 23. juli
Vi våknet opp, skrudde på TV-en og registrerte med sjokk at over 85 mennesker var drept på Utøya. Preget av situasjonen ble det en lang morgen, før vi kom oss ut og opp i fjellene og satte kursen mot Bellevarde på 2827 moh.

Val-d’Isère er et berømt skisted og en kommune lokalisert i departementet Savoie i Frankrike, 5 km fra grensen til Italia. Befolkningen i 1999 var 1628. En del av alpinøvelsene under OL 1992 ble arrangert i Val-d’Isère.

Det samme ble VM i alpint 2009, og det arrangeres jevnlig renn i verdenscupen i alpint I Val-d’Isère. Vi likte umiddelbart stedet. En relativt liten landsby klemt inne i en trang dal omgitt av høye fjell. Må ha vært spesielt å vokse opp her for 100 år siden tenkte vi, med små muligheter for å se andre mennesker. Vi bestemte oss der og da at her måtte vi bare tilbake til vinteren for å teste ut alle mulighetene området byr på.

Vi kom oss på Bellevarde etter 3-4 timer. Tok noen kjappe bilder av startbua for alpine øvelser fra OL i 1992. Regnet pisket ned, tåka hang lavt over fjellet og vi var klare for nedturen.

Vi var litt overrasket over at det ike var flere folk i fjellet. Det var tydeligvis ikke et område som blir så mye brukt på sommeren. Bra for oss, tenkte vi, vakkert og voldsomt og helt alene. Vi kom oss ned og svingte innom Funival heisen som går tvers gjennom fjellet før den ender på toppen av Bellevue.

Dag 3: Søndag 24. juli
Vi våknet opp tidlig i Val d’Isère, sjekket Yr og så at været var bedre i Italia. Helt utmattet etter uhyggelige TV-bilder fra Oslo og Utøya satte vi kursen rett nordover mot Courmayeur i Italia. Men først svingte vi innom Tingnes.

Val d’Isère blir ofte beskrevet som er jet-setternes sted. Tignes er skikjørernes. Atmosfæren er avslappet og det er aldri mange meter mellom tannbørste og heis.

Tignes er skikjørernes mekka. Skiområdet Espace Killy byr på 300 km med bakker, 90 heiser og 154 bakker i ett skisystem som passer skikjørere på alle nivåer. Skisystemet er felles med nabobyen Val d’Isère og du kan kjøre ski fra frokost til afterski uten stopp. Skistedet er beliggende på 2100 meters høyde og høyste skikjøring finner sted på 3550 meter. For de dristige anbefales isbreen La Grand Motte på 3500 meters høyde.

Selv om besøket ble kort var vi enige om at vi skulle tilbake til Tingnes. Vi satte oss i bilen. Courmayeur var neste stopp. Vi hadde tidligere vært i Courmayeur når vi gikk på Mont Blanc for 3 år siden, så vi slo oss ned på den samme cafeen vi besøkte sist gang.

Vi fikk oss en deilig lunsj, solen skinte og rett foran oss la en topp Mont Chetif som så utrolig vakker ut. Den måtte vi komme oss på, var vi begge enige om. Vi satte oss i bilen, kjørte litt oppover i lia, og begynte å gå. Turen opp tok ca. 3 timer gjennom et nydelig landskap. V kom oss til slutt opp på toppen av Mot Chetif og fikk et vakkert skue over store deler av alpene.

Med Mont Blanc og Dent du geant (kjempetanna) mot vest, Monte Rosa mot nord og Matterhorn mot øst. Topper som var blitt besteget de siste årene. Og her var det også, som så mange andre topper i alpene, en kjempestor Madonna figur på toppen, som et synlig landemerke.

Vi kom oss ned igjen, satte oss i bilen, kjørte sydover gjennom Mont Blanc tunellen og vips var vi Frankrike og Chamonix. Chamonix-Mont-Blanc, eller Chamonix, er en by med ca. 10 000 innbyggere. Byen ligger ved foten av Mont Blanc i départementet Haute-Savoie i regionen Rhône-Alpes, sør-øst i Frankrike. Chamonix er et populært vintersportsted og regnes som “ekstremsportens” hovedstad i Europa. De første olympiske vinterlekene ble avholdt her i 1924.

I Chamonix sjekket vi inn på hotell Gustavia, et sted vi hadde vært flere ganger tidligere. Hotellet kan anbefales, drives av Langley travel og er proppfull av skibumps, backpackere og svenske ansatte.

Dag 4: Mandag 25. juli
Etter litt shopping i Chamonix (Snell Sport, et must for sportsinteresserrte), satte vi kursen nordøstover mot Sveits og Verbier.

Dette er en kjøretur på ca. 3 timer. Fremme i Verbier, styrte vi rett oppover i lia ovenfor Verbier og begynte å gå. Været var OK, vi la i vei oppover lia og fikk etter hvert et fantastisk skue over Verbier og området rundt.
Verbier er en by sørvest i Sveits i kantonen Wallis. Byen ligger på ca 1500 moh og er et av de mest populære skistedene i Alpene.

På dette stjernespekkede stedet finnes alt for krevende livsnytere. Her blandes alpinister og skibums av alle slags kjendiser og kongelige. Bakkene er velstelte, og heisene går som sveitsiske klokker. Byen ligger på et solrikt platå, og du kjører ski helt fra 3300 moh. I denne hyggelige byen er det selvsagt både god shopping og et trivelig uteliv. Fjellet rundt Verbier har blitt brukt i flere sykkelritt. Den 15. etappen av Tour de France 2009 hadde målgang på fjellet.

Dag 5: Tirsdag 26. juli
Vi kunne jo ikke la muligheten til en sykkeltur i disse flotte fjellene gå fra oss, så vi stilte klare og uthvilte hos sykkelutleieren tidlig på morningen, klare for en heldag i fjellet. Syklene satt som et skudd etter noen tilpasninger og vi la i vei oppover i lia.

Planen var først å sykle litt vestover i retning Le Levron fra Verbier, og deretter ta bena fatt opp til en fantastisk topp vi hadde blinket oss ut.

Videre var planen å sykle til hytta som ligger ved foten av Mont Fort på ca. 3000 meter. Vi regnet med ca. 2000 høydemetre i løpet av dagen.

Ole som tidligere hadde overnattet på Cabana Mont Fort (som er et av overnattingsstedene på Haute Route fra Chamonix til Zermatt), var klar for å se hytta på sommerstid. Dessverre kom tåka sigende inn over fjellet og vi måtte snu kun et par kilometere fra hytta.

Vi koblet inn det 21. giret og satte utfor 1500 høydemetre nedover til Verbier og sykkelsjappa, kom oss inn i bilen svett og støl og satte kursen nordøstover mot Italia, og Lago Como. Været var meldt sånn passe og vi drømte om badeliv, short og T-skjorte. Det ble det ikke. På veien til Lago Como kjørte vi på vestsiden av Lago Maggiore og passerte hyggelige småbyer med de flotte italienske navnene som Oggibbio, Cannero Riviera, og Cannobio.

Sistnevnte ankom vi sent på kvelden og tok inn på et herlig italiensk hotell. Etter en rask innstallering tok vi turen ned til sjøkanten og vips åpnet brygga seg opp med et yrende folkeliv. Vakkert.

Dag 6: Onsdag 27. juli
Vi startet som vanlig tidlig og satte kursen videre østover mot Lago  Di Como. Vi traff innsjøen ved Maggio, fikk oss en rask lunch, en tur innom turistkontoret og vips var vi på vei mot en taubane som førte oss opp fra Argegno opp til landsbyen Pigra. Her tok vi bena fatt videre oppover.

Planen var videre en topp som lå 2-3 timer videre innover, men på grunn av dårlig merket stier og et slett kart måtte vi returnere etter 1 time.

Kom oss ned til bilen og kjørte videre til Lecco, helt syd på Lago Como. Her fant vi et hyggelig hotell langs innsjøen, sjekket inn, fikk anbefalt en restaurant som ble høydepunktet på den dagen. En tur innom turistkontoret rakk vi også, og planen for dagen etter ble lagt der og da. Ny topp, rett øst for Lecco.

Dag 7: Torsdag 28. juli
Siste dag av ferien. Planen var klar. Siste dag av turen vår skulle vi opp på en topp på 3000 meter.

Vi startet opp tidlig, kjøre 1000 høydemetre opp til Ballabio og parkerte bilen på Plan dei Resinelli. Deretter bar det til fots oppover i ura til Grigna Merid og derfra videre til Grignetta på 2184 moh. Vi nådde toppen etter 3 timer, var der kun kort tid da lynene haglet rundt oss. Toppen var tydeligvis værutsatt, da det var satt opp en nødbu på toppen. Ingen dum ide for norske fjell.

Vi kom ned til bilen etter ca en time. Kjørte tilbake til Lecco, svingte innom restauranten vi var på dagen før og fikk oss en herlig lunch/middag

Vi satte kursen mot Bergamo, hvor vi hadde booket oss inn på et hotell Holiday Inn, som faktisk var veldig bra, rett ved flyplassen. Flyet gikk dagen etter kl. 06.00, så det ble en kort kveld før vi var i drømmeland

Dag 8: Fredag 29. juli
Opp kl. 04.30. Avreise var 06.00, og nøyaktig 1 uke etter avreise stod vi igjen på norsk jord, etter en fantastisk flott tur i alpene hvor vi har kjørt ca. 200 mil, gått/syklet 6.000 høydemetre, vært innom 3 land, og sett Mont Blanc fra alle sider, nord, øst, vest og syd.

Fra toppene får en forståelse for hvorfor området betegnes som “De tusen øyers rike”, utsikten er formidabel
Mathis reiste opp på torsdagen for å sjekke ut Napoli Motell og Pizza. Som den ivrige sportsfisker han er, måtte han også sjekke ut fiskemulighetene i nærheten.

Ole reiste tidlig fredag og ankom Sandnessjøen kl. 14.00, og var på Napoli ca. 15.00. Motellet kan anbefales, rimelig overnatting, og god mat med biffsnadder øverst på menyen. Mathis hadde ordnet med provianteringen som bestod av ymse mat- og drikkevarer.

Fredagen ble brukt til å sjekke ut byen, og vi endte opp på Motellet og så Norge gruse Island 1-0. Stupte i seng ved 22-tiden med vissheten om at vekkerklokka ville gi lyd fra seg kl. 05.00.

Taxi var ordnet og vi var i gang 05.30. 06.00 stod vi på parkeringsplassen ved Vangsgården klar med sekken på ryggen og med kurs fremover. Vi skulle gå 7 søstre fra syd til nord.

Taxi-lars pekte i retningen vi skulle gå, og vi la i vei. Etter 30 minutter skjønte vi at noe var alvorlig galt, reorganiserte oss og innså at vi hadde gått helt feil. Vi snudde og gikk tilbake til parkeringen. Var der 06.45 og startet turen oppover. Ved parkeringen traff vi 3 jenter som var i praksis i Sandnessjøen samt typen til en av jentene. Spreke jenter som vi skulle treffe flere ganger i løpet av turen.

Vi la i vei i godt tempo oppover. Turen opp (800 høydemetre) var beregnet til 2 timer og kl. 08.45 stod vi på toppen, med en spektakulær 360 graders utsikt over store deler av Nordland. Vakkert. Været var supert. Skyfri himmel og relativt varmt. Blåste derimot heftig. 6-8 sekundmeter og på toppen var det relativt friskt..
Vi tok en rask stopp på toppen, skrev oss inn i boken (du får diplom hvis du skriver deg inn på alle 7 toppene).

Deretter satte vi kursen mot Kvasstiden, topp nr. 2. Relativt bratt nedstigning fra Breitinden til Helknavatnet på 506 meter, (ca. 400 høydemetre) la igjen sekken og la i vei opp til Kvasstinden, ca. 500 høydemetre opp.

Kom på toppen klokken 11.17, litt bak skjema, raskt pause før vi satte kursen ned igjen. På toppen, igjen super utsikt mot tvillingene og resten av toppene.

Kom ned igjen til Helknavatnet, spiste litt og la i vei mot nordre tvillingen. Lang tur, mye på svaberg. Opp ca. 500 høydemetre. Traff Nils og Sten på veien opp. Etter en kort rådslagning bestemte Mathis bestemte meg for å gå i sitt eget tempo.

Ole fortsatte sammen med Nils og Sten. La igjen sekken ved foten av fjellet. Kom på nordre Tvillingen (980moh) 14.45, 3,5 timer etter vi stod på Kvasstinden. Tapte mye tid mellom topp 2 og 3. Noe alvorlig måtte gjøres hvis vi skulle rekke det i løpet av dagen. Sola gikk ned kl. 20.32 og det var meldt regn fra kl. 17.30 så her var det bare å gi gass.  Igjen en spektakulær utsikt over toppene, havet, øyene og Sandnessjøen.

Gikk ned 200 høydemetre fra Nordre Tvillingen og over ryggen mot søndre tvillingen. Opp 200 høydemetre til Søndre Tvillingen (945moh) hvor vi var på toppen kl. 15.06.

Neste topp var Skjerdingen (1037moh). Begynte å kjenne det i beina, spesielt ned fra Søndre Tvillingen. Gikk 200 høydemetre ned for deretter 300 opp. Kom opp på toppen 16.10, ganske så tom, fikk fylt opp kroppen med real turmat og en liter med vann og vips så var alt mye lettere. Været begynte å bli dårligere. Skyer seg innover fra havet, og det ble kaldere.

Gikk ned 200 høydemetre og ned langs ryggen mot Gryfoten, den 6. søstra. Gikk opp 300 høydemetre og stod på toppen av Gryfoten (1019 moh) kl. 17.32. Fremdeles ikke noe regn, men så at uværet kom sigende innover mot søstrene.

Vi var lite keene på å gå på den siste toppen i regnvær så vi satte opp tempo for å komme raskest mulig til Botnkrona (1072moh). Botnkrona er den siste av søstrene når man går fra syd til nord. Toppen ansees for å være den vanskeligste og bratteste. Den er også den høyeste. Kom på toppen av Botnkrona 18.38, skjelven i beina og skikkelig sliten.

Skrev oss inn i boken, litt mat og litt vann og satte kursen nedover. Turen ned er på 1000 høydemetre og etter å ha vært på alle 7 toppene var bena ikke særlig medgjørlig. Jeg hadde hørt at nedfarten var lang, men den ble en prøvelse på tålmodighet og ren smerte. Bena var stive og knærne var ubrukelige. Det begynte å regne ca. 19.00 på vei ned fra fjellet. Plasket ned i 2 timer, ble glatt, sleipt og tungt å gå. Sten og Nils dro avgårde. Jeg ble hengende etter med knær som ikke var bøybare. Turen ned tok 2,5 timer, sola gikk ned kl. 20.30 og kl. 21.15, ankom jeg kraftstasjonen i stupende mørke. Siste par timene gikk jeg sammen med jenten vi traff på vei opp på første topp. Imponerende driv i de jentene.

Mathis hadde gått en annen tur, vært innom 5 av toppen og kom ned til veien like før meg. Fikk fatt i en taxi, og etter 10 minutter ved kraftstasjon ble jeg hentet. Deretter bar det rett til Napoli, kroppen virket ikke lengre og var gjennomvåt, knærne var ubrukelige, og lårene var som tømmerstokker, MEN en fantastisk flott tur som kan anbefales. Vi var utrolig heldig med været, med en spektakulær utsikt over store deler av Nordland.

Oppsummering
Opp kl. 05.00. Startet å gå 06.45. 3200 høydemetre. 3,1 mil. Nede kl. 21.15. 14,5 timer i høyt tempo.
Start 06.45.
Breitinden 08.45
Kvasstinden 11.17
Søndre tvillingen 14.45
Nordre tvillingen 15.06
Skjæringen 16.10
Grytfoten 17.43
Botnkrona 18.38
Kraftstasjonen 21.15

Søndag fikk vi kontakt med en lokal kar som hadde båt. Fikk en fantastisk fisketur ute i havgapet. 25 fisk av ulike størrelser og typer var resultatet. Gøy å fiske, når fisken nesten hopper om bord i båten for å bite på kroken.

Fisken ble sløyet, lagt i fryseren på Napoli og fraktet tilbake til Oslo. Snart er det fiskemiddag med egenfisk fisk fra Sandnessjøen. Gleder meg!

El Caminito del Rey er lokalisert i nærheten av El Chorro, en halvtimes kjøring nord for Malaga. Den over 100 år gamle turstien har i mange år forfalt, og de spanske myndig- heter har de siste årene forsøkt å holde kongens tursti stengt.
Det har bare gjort stien enda mer populær blant turister og andre eventyrere. I juni 2011 begynner arbeidet med å restaurere den gamle turstien som henger høyt i fjellveggen.
Vi ville oppleve turen før den ble satt i stand, og 14. mai 2011 var det endelig vår tur.

Gangveien er bare en knapp meter bred og er i svært dårlig forfatning. Mange steder er det store hull i betongdekket, og flere steder er deler av stien helt borte. Der hvor stien er helt borte må man balansere på gamle og rustne jernstenger.
Det meste av rekkverket er også borte for lengst, noe som gjør turen svært luftig da stien slynger seg høyt oppe i de stupbratte loddrette fjellveggene.
Selv om forfallet har vært stort, lokker stien med en natur, høyde og utsikt som virkelig tar pusten fra deg.
Flere mennesker har mistet livet på stien de siste årene, og etter to dødsulykker i 1999 og 2000 stengte de lokale myndigheter begge inngangene

Vi hadde valgt å benytte lokal guide på turen, og vi møtte en sprek middelaldrende dame i en vakker landsby 15 minutter gange fra startpunktet.
Vi startet turen fra vest. Vi hadde blitt informert om at den første delen av stien var ødelagt slik at vi måtte rappellere oss ned litt inne på stien fra fjellet ovenfor.
Dette var en 30 meter rappell, vi var tre stykker som hadde planlagt turen, og når tredjemann så rappellen var vi plutselig to.

Vi kom oss ned på stien og der, foran oss, startet den lille smale stien som fører oss inn i noe av det vakreste og villeste naturen som Spania har å by på.

Over 100 år gammel
El Caminito del Rey er ca tre kilometer lang hvis man går hele turen.

Store deler av gangveien består av et betongdekke anlagt på et spinkelt stilas av jern som er boltet fast i de bratte fjell- sidene.

Enkelt steder strekker fjell- veggen seg 300 meter loddrett over oss og 300 meter lodd- rett under oss. Man kan trygt si at turen er luftig, og turen anbefales ikke for mennesker som har problemer med høyder. Andre steder er stien hugget inn i fjellet. Stien følger stort sett vestsiden av det enorme juvet og med elven rett under som buldrer og braker gjør turen svært så dramatisk.
Kongelig besøk
Arbeidet med Kongens sti begynte i 1901 i forbindelse med store anleggsarbeider med demninger og vannkraftverket i Chorro Falls og Gaitanejo Falls.

De ansvarlige trengte en gangvei for å følge med på arbeidene, samt inspeksjon og vedlikehold av kanalen.

Selve byggingen av stien tok ca fire år, men først i 1921 krysset kong Alfonso XIII gangveien for innvielse av demningen Conde del Guadalhorce. Det var etter dette stien ble kjent under sitt nåværende navn – El Caminito del Rey, på norsk Kongens lille sti.

Dødsfall – risiko og sikring
Det er festet stålwire i fjellveggen på de farligste stedene. Her kobler man seg inn med sikkerhetsslynger, som er en del av sikkerhetsutstyret sammen med klatresele og hjelm.

Det anbefales på det sterkeste å benytte seg av sikkerhets- utstyr både på grunn av stiens forfatning, men også fordi det enkelte steder kan være stein som løsner i fjellsiden over stien.

Tar du dine forhåndsregler er stien stort sett trygg, men det har forekommet ulykker.
I løpet av de siste årene har 6 personer omkommet og over 30 personer har blitt alvorlig skadet.

I hovedsak er dette dødsfall og skader hvor turister har gått utover de normale sikkerhetstiltakene og utfordret de mange muligheter som finnes på stien.

Tilbaketuren
Etter 4 timer på en smal sti, høyt oppe i den loddrette fjellveggen, var vi igjennom det hele. Vel fremme er det to alternativer for å komme tilbake til utgangspunktet (litt avhengig av hvor man starter).

]

Det ene alternativet er å gå samme vei tilbake. Det andre alternativet er å følge togtraseen. På den andre siden av juvet passerer lokaltoget mellom Malaga og Sevilla/Cordoba gjennom flere tuneller, broer og over demninger.

Vi valgte å følge denne jernbanelinjen tilbake til utgangspunktet. Dette er forbudt, og blir man tatt, må man regne med bøter. Dette var tydeligvis noe som guidene og de andre turistene ikke tok så alvorlig, da alle som gikk ruten sammen med oss, fulgte jernbanelinjen tilbake til utgangspunktet.

Fakta om ruten
Den ca. tre kilometer lange El Caminito del Rey ligger i det vakre skogs- og fjellområdet El Chorro, en drøy halvtimes biltur nordvest for Malaga.
Området regnes som et av de beste rock-climbing områder i hele Europa, og er en magnet på klatreinteresserte fra hele verden. Fjellene i området består for det meste av kalkfjell og sandstein
Kongens sti går igjennom det opptil 700 meter høye passet “Desfiladero de los Gaitanes” Stien er lokalisert 100 til 300 meter opp fra bunnen og i bunnen av passet buldrer elven Guadalhorce
I 2006 anslo den regionale regjeringen i Andalucia restaureringen til 7 millioner euro, og i 2009 ble arbeidet budsjettert til 8,3 millioner euro av presidenten i Malaga.

Restaureringen starter i midten av 2011 og er estimert til å ta ca. tre år. Etter restaureringen, vil mange av de opprinnelige funksjonene være på plass og nye materialer som er tenkt brukt skal være i tråd med opprinnelig design. Målet er at enda flere turister skal ha muligheten til å oppleve den spektakulære turen, med minimal fare for egen sikkerhet. Hvordan arbeidet utvikler seg og når det blir ferdig er det knyttet usikkerhet rundt. Flere Hollywood filmer har benyttet seg av de fantastiske kulissene stien byr på, filmer med stjerner som Frank Sinatra og Robert de Niro.

Etter 2 måneder gjennom Afrika med bil i 2010, kallet fjellet for årets tur. Trekking i Himalaya har alltid stått høyt på drømmelisten og når min datter Maren spurte om jeg ville møte henne i Nepal på hennes 5 måneders rundreise i Asia var det bare å si Jaaaaaaa! I`m all in.

Dag 1 og 2: Namaste
Avreise var fra Oslo lørdag 16. april 2011. Etter 18 timer på reise via Moskva og New Dehli ankom jeg Kathmandu søndag 17. april kl. 08.40 lokal tid.

Kroppen var sliten etter fly som var laget for personer under 1,60 og hode gikk tregt etter kun 1 time med søvn i løpet av siste døgnet. Maren, min datter, hadde kommet til Kathmandu et par dager tidligere og ordnet alt med guide, bærer og det hele. Maren hadde vært på backpacking i Asia siden januar samme året, og jeg gledet meg fryktelig til å treffe henne igjen, da jeg bare hadde sett henne live på skype de siste månedene.

Instruksen fra Maren var klar. Prai en taxi på flyplassen i Kathmandu, de skal ha 500 rupies, men ikke betal mer enn 200. Be de om å kjøre deg til Thamel, send meg en txt når du er i nærheten så står jeg å venter på deg i veikrysset!!!!!. Grei beskjed, men med 5 millioner innbygger i Kathmandu var det litt upresist etter min definisjon. Imidlertid gikk at etter planen og vips var maren der langs veien. Digg å treffe henne igjen etter så lenge.

Etter en time på øyet var vi klar for Kathmandu. Vi strøk på dør, vi hadde noen timer før vi skulle møte guide selskapet for en brief om turen inn mot Gokyo som vi begge mente hørtes spektakulær ut, med muligheter for en avstikker inn til Everest base camp. Tiden ble slått i hjel med shopping. Og shopping ble det. I Kathmandu kan man utrustes med North face utstyr 100% for ekspedisjon for 2000 norske kroner, og da får man Gore Tex fra topp til tå, votter, ullundertøy, sekk ++++. Riktig nok fake, men så bra ut. Vi er var begge spente på hvordan kvaliteten på utstyret var og hvor lenge det ville vare.

Kl 17.00 møtte vi guide selskapet og gikk igjennom turen. Her møtte vi også Denish, vår guide, som virket som en hyggelig fyr på 23 år.

Planen var å fly til Lukla dagen etter for deretter å sette kursen mot Gokyo, en tur som er fantastisk beskrevet i det fleste artikler om Nepal.

Mulig vi også rakk en tur innom Everest base camp hvis vi hadde bra tempo.

Alt virket lovende og vi var sikre på at dette vil bli en herlig tur.

Vi feiret oss selv, at vi hadde truffet hverandre igjen, Nepal, Kathmandu, Himalaya og oss selv igjen med et par øl på Irish bar før vi stupte i seng med et smil om munnen, forventningsfulle og nysgjerrige på hva morgendagen ville bringe.

18. April. Dag 3 – Change of plans
Vi våknet tidlig klar for dagen. En dag som skulle vise seg å bli mer innholdsrik enn vi i utgangspunktet hadde planlagt. Reiseruten ble endret, mye tid i bil og et overraskende møte med lopper er en kort oppsummering av dagen.

Vi møtte Denish, guiden vår kl. 08.00, og kjørte ut til den innenlandske flyplassen. Flyet skulle gå kl. 09.20 til Lukla. Vi fikk beskjed om at flyet var forsinket noe som viste seg etterhvert at ble mer alvorlig. Det viste seg at alle fly til Lukla var innstilt den dagen, noe de også hadde vært dagen før. Grunnen var sterk vind i Lukla som gjorde det vanskelig for flyene å lande der.

Flyplassen ligger på ca. 3000 meter over havet med en svært kort rullebane. Værvarslet for de neste dagene var heller ikke lovende. Dette så ikke bra ut. Ole hadde kun 12 dager til disposisjon til tur og etter en samling i bunn ble vi enige om at vi ikke tok sjansen på å vente flere dager i Kathmandu på grunn av dårlig vær. Valget ble også lettere når vi fikk høre at flyplassen i Lukla er en av de mest ulykkesutsatte flyplasser i verden og allerede hittil i år har det vært to flyulykker i Lukla når det har vært sterk vind. Vårt andre alternativ var å gå Annapurna Circuit trek. Problemet var at denne turen hadde vi valgt bort på grunn av at den var estimert til 16 dager, og så mange dager hadde vi ikke. Vi diskuterte dette med guiden vår, han mente det var mulig å gjøre turen på 12 dager.

Jeg så Maren dypt inn i øynene og spurte om hun ville dette. Svaret var et ubetinget ja. “Vi gutser og ser hva som skjer”, var reaksjonen til Maren. I løpet av rekordkort tid endret vi derfor hele turen og kl. 14.00 satt vi på flyet mot Pokora som er senteret for turer inn i Annapurna området.

Flyturen til Pokara er en spektakulær tur innover i fjellet, med fantastisk utsikt til Himalaya. Flyturen tok ca. 25 minutter. Deretter bar det direkte til turistkontoret for å få fjellpass. Etter en avklaring med guiden vår, ble vi enige om å ta taxi til Besi Sahar 3,5 timer med bil fra Pokara.

Vi fikk tak i en taxi som var villig til å kjøre oss de 20 milene, og igjen var det Maren som ordnet opp ved å stoppe alle taxiene hun så. Gøyal jente, tenkte sikkert de, der hun lyste opp hovedgaten i nyinnkjøpt knall oransje turutstyr. Karen skulle ha 300 kroner og vi hev oss inn i en Suzuki Maruita og satte kursen østover.

Etter 4 timer på elendige veier med en snitthastighet på 40 km/t kom vi endelig til Besi Sahar. Etter en rask middag stupte vi i seng. Mange erfaringer rikere og spent på morgendagen som skal bringe oss lengre inn i området. Først med jeep på enda dårligere veier og så til fots videre. Vi var begge enige om at dagen i morgen er den første dagen på vår 12 dagers Himalaya eventyr.

Men før vi sovnet fikk vi besøk, eller nærmere bestemt Maren som Maren som fikk et lite hyggelig møte med en haug med lopper som forsynte seg godt av beina hennes. Maren tok dette med knusende ro, og kommenterte kort. “Ha! De liker meg bedre enn deg”.

19. April. Dag 4 – On track
Endelig fikk vi spent på oss ryggsekkene og begynt å gå Annapurna Circuit, men før vi kom så langt var dagen preget av lett frustrasjon, og hvor begrepet “no problem” har fått et nytt innhold.

Vi hadde avtalt med guiden at vi skulle stå opp kl. 07.00 med avreise 07.30. Det viste seg imidlertid at denne avtalen var det stor slakk på, da bæreren som skulle være med oss ikke hadde ankommet. Han hadde tatt buss på ettermiddagen dagen før fra Kathmandu til Pokara og videre med nattbuss til Besi Sahar. Tiden gikk og bæreren kom ikke. Guiden gjentok til stadighet “no problem” mens klokken tikket videre, åtte ble ni, og rett over ni dukket bæreren opp.

Dette medførte at vi ikke rakk “jeepen” som skulle kjøre oss videre inn i området, da denne hadde gått kl. 08.00. Når neste gikk var det umulig å få svar på. Kanskje en time, kanskje 4, kanskje i morgen. Bilen gikk ikke uten minimum 14 personer og når det skjedde var umulig å si. Igjen tok vi raskt affære. Vi samlet sammen de som skulle inn til Syange, vi betalte 2/3 og de 1/3 og kom oss av avsted. 500 kroner kostet bilen oss, og foran oss lå 4 timer på enda dårligere veier enn dagen før.

Det skulle vise seg at dette var definitivt firehjulstrekkerenes verden. Etter 5 minutter savnet vi nyrebeltet, fjærer og hjelm, frokosten var på vei vertikalt oppover, og vi trodde bilen skulle fysisk knekke i to.

Hvordan de 6 personene som satt på taket overlevde turen vet vi ikke, men at de er laget av noe annet enn oss er sikkert.

Turen vi har planlagt å gå er av mange omtalt som en av de mest spektakulære og interessante turene i hele Nepal. Den starter i Besi Sahar, hvor noen velger å gå fra.

Vi tok Jeep til Syange, litt lengre inn i området. Der stopper veien og vi må ta bena fatt. Med bil eller til fots er eneste vei inn i området, og alle som skal g denne ruten må innom Syange. Syange ligger på 1100 meter over havet og i løpet av 9 dager skal vi tilbakelegge 11 mil til fots og hvor topp-punktet er Thorung-La som er et pass som ligger på 5416 meter over havet. Deretter går turen videre ned til Muktinath på 3760 moh og videre til Jomsom som ligger på 2721 moh. Her er det mulig å ta fly tilbake til Pokara eller leie en Jeep som etter 8-9 timer på svært dårlige veier også ender opp i Pokara.

Nesten fremme ved Syange traff regnet oss med et brak. Himmelen åpnet seg og bilen lakk som en sil. Folkene på taket ble dekket med presenning og bilen humpet videre de siste kilometerne.

Kl. 13.00 var vi inne i Annapurna området og vi hadde 11 dager med trekking i Himalaya foran oss. Maren, Ole, Guiden og bæreren vår. En tur med stor variasjon.

I og med at store deler av dagen allerede var gått og vi måtte rekke landsbyen Tal før mørket, holdt vi et høyt tempo innover. Fordi dette er et område som er mindre tilgjengelig enn Goyko og Everest området, møtte vi nesten ikke andre trekkere i løpet av dagen. Imidlertid var stien full av Nepalesere med tungt lass. Guiden kunne fortelle at alt som var i landsbyen Tal, og landsbyene videre innover i området, ble båret inn av bærere da det ikke eksisterer bilveier og Nepalesere er billigere arbeidskraft enn å bruke helikopter. Så her ble det båret stoler, bord, bølgeblikk, mat, drikke, vinduer….. Alt en landsby trenger av utstyr og mat.

Vi ankom Tal ca. kl. 17.00 etter 4 timer effektiv gange. Landsbyen ligger klemt inne i en trang dal, med svært høye fjell på alle kanter. Noen av dem strakk seg opp mot 7000 meter og med landsbyen plassert på ca. 1600 meter over havet fikk man nesten kink i nakken av å se på toppene. Virkelig spektakulært, og utrolig nok er dette bare starten. Landsbyen består av ca. 30 hus og er utgangspunktet for mange turer inn i området. Vi spiste middag på ett annet “hotell” enn det vi bodde på, noe som medførte kjeft fra guiden som mente at det var “lov og rett” i området at man spiste på det stedet man bodde. “Biiig problem for me”, mente Densih. Hvorfor det skjønte vi etter hvert, da det viste seg at han fikk gratis mat ut i fra hvor mye vi brukte av penger på hotellet. Så heretter har vi kommet til en avtale om at vi kjøper alt på hotellet, mat, vann, dopapir etc….. tror vi! I morgen går turen videre til Chame som ligger på 2670 meter. Estimert tid til Chame er 8 timer.

Vi avsluttet kvelden med en Kit-kat på rommet før vi krøp i seng. Soveposen til Maren som vi leide av Guide selskapet er full av lopper så den har vi droppet. Spent på hvordan natten blir i silkelakenpose i +5 grader…..

20. April. Dag 5 – Freezing like hell
Vi rullet ut av sengene tidlig på morningen, litt trøtte etter en kald natt, klar for en ny dag i fjellet. Målet for dagen var Chame, en landsby 9 timer unna, med en stigning på ca. 1000 meter fra 1700 moh til 2670 moh

Klokken 06.30 våknet vi, litt trøtt i tryne etter en kald natt på harde madrasser, og med et lite hyggelig møte med lopper kvelden før friskt i minne. Hele sekken var tømt for klær. Det lå ikke et klesplagg igjen i sekken, alt var på kroppen og fremdeles hadde natten vært lite grei med oss. Vi var gjennomfrosne.

Vi dro gardinen til side og ble møtt av et fantastisk skue mot snøhvite fjell. Solen var ennå ikke kommet over fjelltoppen men den lyste opp fjellene i horisonten. Wow, tenkte vi, dette lover godt.

Dagens etappe er den nest hardeste på denne rundturen, og går igjennom et spektakulært landskap, fra landsby til landsby. Noen av landsbyene henger nesten i løse luften med stup rett ned.

Et utrolig vakkert syn der de ligger på rekke og rad badet i sollys. Landsbyene består av ca 10-30 tee houses som er karakteristiske for området. Her er det muligheter for overnatting og bespisning.

Vi kom oss av avsted ved 07.30 tiden og hadde god fart langs elven innover dalen. Etter en stund hørte vi et brak fra fjellsiden og registrerte at store steinmengder raste nedover. Vi kikket opp og så til vår overraskelse at hele fjellsiden på den andre siden av elven var dekket av Nepalesere.

Guiden vår kunne fortelle at de arbeidet med en ny vei, og at redskapen de brukte var hakke og spade. Utrolig tenkte vi, der de hugget seg inn i den loddrette veggen, kun ved bruk av muskelkraft. Ikke rart veien var planlagt ferdig i 2015.

Vi fortsatte videre, med en jevn stigning oppover. Store deler av dagen gikk vi på det som skulle bli en bilvei om noen år, og her var det flere fosser som krysset veien.

Helt fra Besi Sahar og til topp punktet på 5416 meter følger veien og stien vi gikk på den elven Marsyagndi Nadi. Flere steder i løpet av dagen måtte vi krysse elven og hengebroene hang høyt over de frådende vannmassene under oss.

Utsikten er også spektakulær. Selv om vi følger elveleie nede i dalen er det enkelte steder fantastisk utsikt nedover dalen og oppover mot fjellene som rager 5-6000 meter over oss.

Landskapet og naturen vi beveger oss i denne dagen minner mye om vestlandet hjemme i Norge, bortsett fra at fjellene strekker seg fantastisk mye høyere enn det vi er vant til hjemmefra og det er dette som gjør turen så annerledes og spektakulær.

Vi holdt et høyt tempo også denne dagen, med kort pauser hver annen time. Lunch inntok vi i Timang 2270 moh, et de utallige tee-houses langs stien. Som nevnt tidligere blir alt som selges på disse stedene båret inn av Nepalesere som ofte bærer 100-120 kilo med en stropp rundt pannen.

Dette gjør også at prisene øker betraktelig jo høyere man kommer. En liter vann koster i Kathmandu 10 Rupies. Her oppe koster en liter vann 200 rupies, det vil si 20 ganger så mye som i Kathmandu. Det høres kanskje mye ut, men når 200 Rupies tilsvarer 15 kroner samt at vi vet at Nepalesere har båret vannet i 2 dager er det greit å betale prisen.

Imidlertid fikk vi senere på dagen vite at det selges refill av vann for å spare naturen for plastflasker. Springvann blir renset med tabletter lokalt og selges for en langt lavere pris enn flaskevann. Vi var litt skeptiske til dette, men etter å ha forhørt oss litt, forstod vi at dette var noe alle turister gjorde.

Annapurna området får hvert år besøk av ca. 85.000 turister med en gjennomsnittlig tid i området på 15 dager. Med 3-4 liter flaskevann om dagen, tilsvarer dette ca. 3 millioner flasker i året. Dette sier seg selv at ikke er bra for miljøet da alt som forbrukes i fjellene må bæres ut, og tomflasker blir ofte liggende igjen.

I Chame kjøpte vi også en flaske med klor som mange anbefalte var bra å rense springvannet med. Et par dager senere, skulle det vise seg at dette var en svært dårlig ide.

Vi ankom Chame 17.00. Guiden vår Denish sjekket oss inn på et av Tea housene i landsbyen.

Kvelden falt på, og kulden kom. Temperaturen er ned i + 5 grader om kvelden og nettene og med rom det blåser rett igjennom uten noen form for oppvarming ble middagen en kald fornøyelse. Gjennomfrossen beveget vi oss ut i landsbyen for å finne et sted med ovn. Vi ramlet inn en dør vi hadde hørt det var ovn og kom inn i et deilig rom med god temperatur. Der traff vi fire Israelere som vi tilbrakte et par hyggelig timer sammen med samtidig som kroppen ble tinet. 21.00 var det stille i landsbyen og vi kom oss tilbake til rommet vårt og krøp i seng.

21. April. Dag 6. Earth, wind and fire
Igjen var vi tidlig oppe. Dagens etapper går til Lower Pisang, en tur på 4-5 timer med en stigning på 500 høydemetre. En relativ grei tur i forhold til dagen før.

Vi stod opp kl. 07.00, spiste frokost og var i gang kl. 08.30. Vi fylte 8 liter med vann i camel baggen og på flasker. En tommelfinger regel er at man bør drikke 1 liter vann ekstra for hver 1000 høydemeter over 3000 meter. Normalt væskebehov er ca. 3 liter og det blir derfor mye fokus på drikking i løpet av dagen og natten.

Den delen av Nepal vi oppholder oss i er sterkt preget av Buddistisk og lokal religion. Dette preger også omgivelsene. Vi passere til stadighet religiøse symboler og byggverk og det er viktig å respektere dette.

Rett utenfor Chame fikk vi et glimt av Annapurna 2 som er den nest høyeste av Annapurna toppene. Toppen er på 7956 meter og ruver høyt i landskapet. Annapurna Circut som vi går er en rute som går rundt alle Annapurna toppene. Den høyeste er på 8130 meter og den 10. høyeste toppen i verden.

Utover dagen ble det kjøligere og til slutt måtte vi spørre guiden vår som hadde gått i den samme kontorbuksen siden vi traff han om han ikke var kald.

Denish smilte til oss og forklarte på sin Bangla-engelsk at det var “no problem” fordi han hadde vindtett og vanntett inn mot kroppen og kontorbuksa utenpå.

“It`s perfect”, gliste han. Really, really good quality. Klammis kommenterte Maren kort

Vi fulgte stien på høyresiden av elven oppover dalen, en sti som snirklet seg inn i landskapet. Et par av stedene var stien hugget inn i fjellet slik at vi fikk en hylle å gå på. Fjell rett over oss, og stupbratt ned på siden.

Og igjen tenkte vi at for en jobb dette må ha vært med hakke og spade og rå muskelkraft.

I løpet av de siste dagene har vi truffet folk fra hele verden. Sør-koreanere, israelere, russere, australier og skotter. (og heldigvis ingen skandinavere). Forskjellige folk, noen fjellvante og noen absolutt ikke. Noen med sekker på 12-13 kilo som de bærer selv, uten guide og bærere, og noen med flere portere som bærer bagasje som veier 40-50 kilo pr person. Vi lurer veldig på hva de har med seg. Svaret på det fikk vi i dag når den ene russiske damen dro opp høytalere til Ipoden sin. Hææ, erre mulig, tenkte vi. Nå viste det seg at den russiske gruppen ga opp allerede etter 4 dager og returnerte til utgangspunktet. Kanskje ikke så dumt, konkluderte vi.

Antrekket til turistene er også sterkt variert. Noen går med North face fra topp til tå, mens andre går i ola-bukse, joggesko og cowboy hatt. Til vår store overraskelse registrerte vi også at noen av by-damene ikke har lagt igjen by-vesken hjemme, men tydeligvis skiftet til by-antrekk i løpet av kvelden.

Vi spiste på et av de utallige tee-husene som finnes langs stien. Nepalesere er svært hyggelige og gjestfrie og maten er utrolig god selv så høyt oppe i fjellet.

For oss går det stort sett i Veg+Egg and fried potatos, en rett vi tenker er laget på stedet. Høner er det nok av og poteter dyrker de, så råvarene er ferske. Vi har derfor så langt ikke vært dårlige og planen er å holde oss til dette også videre fremover.

Etter lunsj var det en time med vandring i relativt flatt terreng. Utsikten er hele tiden fantastisk og det er mye å feste blikket på.

Ørn så vi flere ganger, 10 meter fra oss på det nærmeste, da en plutselig kom glidende rett over hode på oss.

Vi ankom Lower Pisang ved 15.00 tiden. Fant oss et helt nytt tea-house med tjukke madrasser. Dette te-huset var som alle andre te-hus relativt dårlig isolert.

Faktisk feier vinden rett igjennom rommet, og alt som sies i naborommet høres i detalj. Som nevnt før bæres alt opp til disse landsbyene, så de sløser ikke med materialene.

Vi tilbrakte resten av dagen i restauranten (som heldigvis hadde ovn) sammen med to karer fra Skottland og Australia og et par jenter fra Sør-Korea. Utrolig hyggelig folk alle sammen, og når vi forteller at vi er far og datter på tur får vi mange hyggelige tilbakemeldinger.

22.00 var Maren i drømmeland og Ole var ikke langt unna.

22. April. Dag 7: Vannproblemer og magetrøbbel
Denne dagen er en relativ enkel etappe, med en stigning på 340 meter og en tur på 3-4 timer. Målet for dagen er landsbyen Manang, som ligger på 3540 moh. Det skulle vise seg at vårt mål om ikke å bli syke på turen sprakk fullstendig.

Vi stod opp som vi pleier ved 07.00 tiden. Tok det relativt rolig på morgenen. Kvelden før hadde funnet ut at det var mulig å bruke klor i springvannet slik at vi ikke behøvde å kjøpe dyrt flaskevann og hvor tomflasker er et stort problem.

Maren var superfornøyd og vi fylt opp flasker med springvann og dryppet 4-5 dråper med klor opp i hver flaske. Det er superviktig at vi drikker mye når vi er på de høydene vi er, og 4-5 liter hver dag er påkrevet for å unngå hodepine og kvalme.

Vi spiste frokost, og som vanlig valgte vi havregryn. Vi tenker at det er råvarer de har på stedet så da må det være bra.

Vi satte kursen mot Manang og som de andre dagene er det masse flott å se på underveis. Spesielt er det utrolig vakker natur, med høye fjell på alle kanter.

Turen vi går er en rundtur rundt Annapurna massivet, hvor Annapurna 1 er rangert som det 10 høyeste fjellet i verden men massivet består også av flere topper som strekker seg opp mot 8000 meter.

De er nummerert som Annapurna 2,3,4 og 5. Førstebestigningen på Annapurna 2 var i 1989, relativt sent i forhold til at Mont Everest allerede i 1952 ble besteget av Edmund Hillary og Tshering Sherpa. Tshering Sherpa er pr. i dag den som har vært flest ganger på Everest med 21 ganger.

På veien passerte vi også Pisang Peak som er på ca. 6000 moh og er en tur som er realistisk å gjennomføre for gjennomsnittlig fjellvante nordmenn. Toppen er svært vakker og er et synlig landemerke på store deler av dagens tur. Det samme er Annapurna 2 som vi har hatt i synsfeltet nesten hver eneste dag, og som kommer til å være et landemerke også på resten av turen. Magisk!

Halvveis til Manang åpner plutselig hele landskapet seg og vi får et utrolig skue. Dette er et virkelig 360 graders postkort med høye snødekte topper på alle kanter.

Her tok vi en pust i bakken. Dagene våre er ganske strukturerte. Vi går 1,5 timer, tar en pause, går nye 1,5 timer og tar lunsj. I pausene er det vanndrikking, litt småspising, solkrem på og justering av sekkene.

På veien treffer vi også mange barn som er kjempenysgjerrige på oss. Namesta er ordet Nepalesere bruker for å si hei, og hvor man en går blir man møtt med dette.

Vi har vært utrolig heldig med været alle dagene unntatt den første. Utrolig deilig å sitte i sola og kjenne varmen, og noen ganger legge seg ned og ta 10 minutter på øyet. Digg!

Vi føler oss utrolig privilegerte som får være et filmsekund av denne kulturen, samt menneskene og landskapet vi ferdes igjennom. Som nevnt før er det ingen biler, sykler, mopeder eller andre kjøretøyer i denne delen av Nepal. Alt som skal fra et sted til ett annet blir båret inn til de ulike landsbyene.

I Braka, en av landsbyene holdt de på med et prosjekt som etter hva vi forstod gikk ut på å lage en ny demning for elven vi følger oppover.

For å lage denne demningen ble all stein fraktet fra et sted til et annet og vi traff utallige Nepalesere med tunge steinbører på ryggen, balansert på en hjemmesnekret “plankesekk“. Og dette er kanskje noe av det vi er mest imponert over.

Eldre kvinner og barn som bærer utstyr, steiner, materialer opp mot 100-120 kilo på ryggen, og hvor de til tider løper lett av sted med “slippers” på bena tilsynelatende helt upåvirket av vekten de bærer. Og selv med 100 kilo på ryggen har de et høyere tempo enn mange av turistene som går med lette sekker. Utrolig!

I løpet av dagen forsvant 5-6 liter med springvann med klor i, og etter lunsj fikk vi kjenne konsekvensene av dette. Maren begynte først å føle seg dårlig med sterk kvalme. Tappert gikk hun videre og vi kom frem til Manang ved 14.00 tiden. Kl. 15.00 var det foredrag om høydesyke på et av hotellene i byen og der var også vi. Interessant foredrag, spesielt at folk over 50 tåler høyden bedre enn yngre folk. Endelig en fordel av å bli eldre, tenkte Ole.

Midtveis i foredraget spurtet Maren ut og hele lunsjen, klorvann og annet som var i magen hennes, kom vertikalt opp og ut. Ole ble også mer og mer klein utover dagen og kvelden. Vi var virkelig langt nede begge to, og tenkte at dette må bare gi seg ellers så er hele turen spolert. Kvelden ble spist opp av kortspill i restauranten hvor vi kom i kontakt med et hyggelig tysk par som kunne fortelle at de skulle bruke 21 dager på den samme turen vi skulle bruke 9. Errre mulig, tenkte vi. To dager senere traff vi de igjen, høydesyke, kvalme og med retur til utgangspunktet. Høyden er ingenting å spøke med.

Guiden vår Denish begynte å foreslå at vi skulle snu!!!!! Snu, helt uaktuelt var reaksjonen fra både Maren og meg. Dette skal vi bare gjennomføre, koste hva det koste vil.

Vi får oss en god natt søvn og så ser vi hvordan det er i morgen, svarte vi. Vi ble i restauranten til vi fikk så mange blikk på grunn av vond lukt og trakk oss tilbake til rommet, hvor magen fremdeles var i fullt opprør. Vi sovnet ved 20.00, høy på avgasser og dårlige tarmer.

23. April. Dag 8. Avklimatisering
Vi våknet opp fremdeles urolig i magen. Dagen i dag skal brukes til å avklimatisere oss. Vi blir derfor i Manang også denne dagen. Det passet oss utmerket at vi har en hviledag når magen ikke er i orden.

Avtalen fra dagen før, var at vi skulle se an formen på morningen. Vi brukte litt tid på å komme oss ut av rommet og til restauranten. Forsiktig forsøkte vi oss med litt te og kokt vann før vi dristet oss til toast og havregrøt. Det gikk sånn passe.

Planen har hele tiden vært å være to dager i Manang. Alle som går denne turen gjør det, da vi er kommet så høyt opp at kroppen trenger hvile og avklimatisering i forhold til høyden. Det er utrolig viktig å ikke gå for fort oppover. Det er to ting som kan ødelegge turen og det er mageproblemer og høydesyke.

Vi har i løpet av de dagene vi har vært her hørt, og erfart selv utallige historier om turister som er for ivrige og går for fort oppover noe som i flere tilfeller har endt med helikopter hjelp og rett på sykehus. I går fikk vi også høre at en kar døde for 3 dager siden oppe ved passet fordi han ble høydesyk, og tok ikke signalene på alvor før det var for sent. Vi er derfor svært opptatt av å drikke mye, og kjenne etter symptomer fra kroppen.

Etter en rolig start på dagen, startet vi å gå oppover i lien ovenfor Manang. På vei ut av byen kjenner vi at dette er bilder som tatt ut av Ronja Røverdatter eller Mio min mio filmene. Gamle steinhus med skrikende kråker hengende i luften over husene.

For å få full effekt av avklimatiseringen går vi oppover i høyden for så å returnere til Manang. Walk high, sleep low er et begrep som går igjen her hele tiden.

Vi fikk en fantastisk utsikt oppe i lien over Manang og fjellområdet rundt. Formen ble også bedre og bedre utover dagen og vi følte oss ganske så bra på vei oppover.

Vi fikk et overblikk over ruten vi skal gå innover i morgen, først til landsbyen med det morsomme navnet Yak Kharka, videre mot Landsbyen Thorang Phedi og deretter over passet, Thorang-La.

Vi gikk rolig 400-500 høydemetre ovenfor Manang. På veien opp passerte vi Gungapurna Lake som er en liten innsjø på ca. 3800 meter. Guidenvår Denish, kunne fortelle at verdens høyeste innsjø ligger kun få kilometer unna, og hvis vi får tid vil vi forsøke å se på den på slutten av turen.

Vi ble i høyden ca. en times tid slik at kroppen ble vant til høyden. Vi følte oss som konger der vi lå i solsteken med spektakulær utsikt mot Pisang Peak, Annapurna 2 og andre høye fjell.

Vi gikk tilbake sammen veien. På veien møtte vi flere andre trekkere som også var på tur for å avklimatisere seg.

Vel fremme i Manang var magen normalisert og etter svært lite mat i kroppen det siste døgnet, styrte vi elegant inn på et av de mange bakeriene. Og dette er virkelig noe som er verdt et besøk. Det finnes bakerier i mange av landsbyene vi passerer og de er utrolig flinke til å lage fantastisk gode bakverk.

Øynene gikk i spinn i butikken og vi kom ut med bakervarer for et helt kompani. Utrolig hvor gode bakevarer de greier å lage med så lite tilgang til råvarer.

Resten av dagen ble brukt til å hvile, slappe av i solen og innta en bedre middag, med kortspill og kabal på kvelden.

I morgen er vi klare for Yak Kharka, en landsby 3-4 timer unna Manang og 450 høydemetre opp.

24. April. Dag 9. Recharged batteries
Etter to dager i Manang var vi klare for flere høydemetre. Landsbyen med det eksotiske navnet Yak Kharka var målet for dagen. Landsbyen ligger på ca. 4.000 meter og dagens etappe er på ca. 3-4 timer.

Vi stod opp tidlig. Kroppen og magen var som ny, og vi gledet oss til turen til Yak Kharka, en tur som av mange er beskrevet som fantastisk flott.

Vi fylte opp det vi hadde av flasker på “refill station” og forlot Manang kl. 07.30. Turen begynner relativt bratt oppover, før den slaker ut mot Yak Kharka. Det er en relativt enkel tur, uten store utfordringer.

Midtveis til landsbyen tok vi en pause og mens vi satt der begynte 6 store ørner å sirkle over oss, og enkelte ganger var de bare 20-30 meter unna oss. Fantastisk flott å se disse store fuglene følge luftstrømmen, med minimal bruk av krefter.

Vi har underveis på turen undres over at det har vært så mange tea-houses som har hatt paraboler. Vi har sett disse parabolene på avstand, men på vei opp passerte vi tett på en av dem.

Stor var vår overraskelse da vi forstod at dette ikke var paraboler, men kokeinnretninger for å få varmt vann. Mange av husene har ikke innlagt strøm så vi konkluderte med at dette var en utrolig smart måte å få tilgang på varmt vann.

Rett før vi kom til Yak Kharka så vi den første Yak-en på turen. Dette er hårete okser som lever i høyt landskap. Fra ullen til Yak-oksen lages også ulike klesplagg som er kjent for å være svært varme.

Vi ankom Yak Kharka kl. 11.00, og var de første som kom til landsbyen. Til en forandring fikk vi et utrolig hyggelig rom med en spektakulær utsikt nedover dalen, mot Annapurna 2 og 4, samt Gangapurna.

Etter lunsj og en times hvile, forlot vi sekkene på rommet og gikk oppover i lien for å avklimatisere oss ytterligere. Samme prinsippet som gårsdagen. Walk high, sleep low. Vi kom oss opp 400 høydemetre til 4000 moh, tok en times pause på toppen og gikk ned igjen til landsbyen.

Denish, guiden vår er en kar som er utrolig opptatt av fakta og quizer, så også i dag. I dag var det hovedsteder som stod på programmet, og i løpet av turen i dag har vi vært igjennom stort sett alle hovedstedene i Asia og Europa.

Jo høyere vi kommer, jo lavere blir temperaturen. Om natten er det rundt 0, og om dagen ligger den på 10-15 grader. I tillegg øker også vindstyrken jo høyere vi kommer. Denish liker ikke vind og drar lua lengre og lengre nedover ørene for hver dag. Vi har til stadighet registrert at han går med hendene over ørene.

Dette gjorde han ikke i dag selv om det blåste. Maren måtte sjekke dette ut og spurte han, hvorpå denish trakk av seg lua og under den hadde han en sort plastpose. “Very, very good”, kommenterte Denish. “Good plastic Quality”. Klammis på hele kroppen kommenterte Maren, med regnbuksa under kontorbuksa friskt i minne.

Store deler av ettermiddagen og kvelden ble brukt til å løse et kort-triks som involverte store deler av restauranten.

En skikkelig nøtt som ble presentert av en av guiden og som vi til slutt greide å løse.

Høy stemning og mye latter preget kvelden.

Resten av dagen og kvelden ble brukt til hyggelig prat med andre trekkere.

Vi krøp i seng ved 21.00 tiden.

Klar for morgendagen og siste etappe før vi går over passet i overmorgen.

25. April. Dag 10. Walk the talk
Dagens mål var Thorang Phedi som ligger på 4500 moh. Dette er siste stoppested og overnatting før vi går over passet i morgen. Turen opp til Thorang Phedi er estimert til 3-4 timer med en stigning på ca. 400 høydemetre.

Rutinen er som tidligere. Opp kl. 06.30. Frokost 07.00. Avmarsj 07.30. Det er ikke lange avstander vi går disse dagene. Det er maks 3-4 timer mellom stendene vi overnatter. Det er heller ikke noe mål å gå langt, men antall høydemetre vi tilbakelegger.

Vi ankom Thorung-Pedi ved 11.00 tiden, og var de første som kom dit. I løpet av noen timer kom det flere og flere trekkere til landsbyen og de siste dagene har vi vært en gruppe på ca. 50-75 mennesker som vi følger. Alle har et mål for øyet og det er å komme over passet.

Vi begynner også å bli godt kjent med noen av de. 2 amerikanske par har vi vært sammen med de siste kveldene. De er alle rundt 25-30 år, og både Maren og jeg har trives bra med de.

Spesielt godt liker vi Meg og Eddie, et par fra New York, hvor hun aldri har vært på tur før. En morsom jente som skravler i ett kjør om alt og ingenting. Gøyal jente, med masse humor.

Etter en times hvile, var vi på beina igjen. Denne ganger gikk avklimatiseringsturen 400 høydemetre opp til high camp på 4925 moh.

Vi følte oss i god form og nådde high camp i løpet av en times tid fra Thorung Pedi. Vi tenkte vi skulle bli der oppe noen timer, men etter kort tid begynte det å sprenge i hodet. Vi hadde gått for fort opp og brutt regel nr. 1 når det gjelder høydebestigninger.

Vi presset maks ut av oppholdet i high camp og returnerte etter en time, susete i hode, og med en skikkelig hang-over.

Kvelden ble brukt til kortspill, lett prat med våre venner fra Amerika, Thailand og Sør Korea. Vi tok en tidlig kveld, da vi skulle opp kl. 04.00 dagen etter.

26. April. Dag 11. Too fast and furious
D-dag. Passet skulle passeres. Foran oss lå en tur på 8-9 timer, først 1000 høydemetre opp, og deretter 1800 høydemetre ned til Muktinath. Vi var superklare og følte oss godt forberedt. Det skulle vise seg at dagen ikke ble slik vi hadde forventet.

Vi rullet ut av sengene kl. 04.00. Ut av vinduet så vi lyspunkter oppover hele lien bak rommet vårt. Det var mørkt ute og folkene med hodelykter var som små prikker på stien oppover.

Vi fikk oss en god frokost, følte oss i god form, fylte opp 7 liter med vann og la i vei oppover dalsiden mot high camp, den samme turen vi hadde gått dagen før.

Vi følte oss godt forberedt etter å ha avklimatisert oss de siste 3 dagene.

Foredraget og hvordan vi skulle forholde oss til høyden hadde vi også frist i minne fra foredraget tidligere på turen fra Manang.

Vi holdt et høyt tempo oppover og passerte high camp etter 50 minutter.

Formen var fremdeles utmerket, vi følte oss sterke, uovervinnelige og kvikke. 5000 moh passerte vi elegant og vi finsiktet oss inn på toppen, fremdeles med et høyt tempo oppover.

På 5200 moh begynte Ole å kjenne seg dårlig. Hodepinen ble sterkere og sterkere, men tenkte at det bare er å gå på. Toppen er innen rekkevidde og da er det bare nedover. Og nedover er bra.

Lærdommen fra foredraget i Manang var prentet inn i hode. Føler du tegn på høydesyke er det bare en ting å gjøre. Descend, descend, descend. Men hvem snur og går tilbake 100 høydemetre fra passet.

Vi kom oss opp på topp-punktet, andpustne, slitne og med en dundrende hodepine.

Det var et utrolig skue, vi var på verdens tak, med Thorung Peak på venstre siden og Yakwakang på høyre.

Passet i midten med en fantastisk utsikt over Annapurna 2. På toppen traff vi våre venner fra amerika som fortalte senere at Ole hadde snakket tulleball på toppen og bedt han om å begynne å gå ned.

Etter photo session, litt vann og 5 minutter hvile, bar det nedover. Maren begynte også å bli dårlig og vi skjønte begge to at her var det bare en ting som gjaldt og det var å komme oss så raskt som overhode mulig nedover.

Vi nærmest løp nedover fjellsiden, snublet, sjanglet og med en utrolig trang til å legge oss ned for en liten hvil. Alle symptomene fra foredraget på høydesyke slo til for fullt, og utrolig nok hadde vi vett nok til å fortsette å gå nedover.

Det var en følelse av å være dopet, en følelse av å være utenfor en selv, en følelse av at det var en annen som var meg, snakket masse til Maren men opplevde at det ikke var jeg som snakket allikevel.

Tiden var uendelig og vi kom oss ned til et tee-house på ca. 4500 moh. Her tømte igjen Maren kroppen for mat og vann, og vi fortsatte videre nedover mot Muktinath, fremdeles omtåkete, virrete og med en sterk hodepine. Guiden vår Densih, spurte hvordan vi hadde det, og ærlig svarte vi, ikke så bra. Denish svarte med at i morgen kom vi til å bli støle. Vi konkluderte med at vi var på forskjellige planeter og fortsatte nedover.

Vi ankom Muktinath kl. 13.00, 8 timer etter at vi startet, høydesyken begynte å avta og vi forstod at vi hadde brutt regel nr. 1 igjen. Gå sakte og rolig oppover, la kroppen vende seg til høyden og hvil underveis. En skummel lærdom, nå vet vi hva høydesyke er, nå vet vi hva det vil si, nå har vi lært.

Muktinath ligger på 3750 moh. Vi var keene på å komme så langt som mulig ned og gikk derfor rett til Jeepen som kunne bringe oss ytterligere ned til Jomsom på 2700 moh.

Fra Muktinath er det to muligheter for å komme ut av området på. Enten til fots eller med Jeep. Til fots tar turen 6 timer. Med Jeep tar turen 2 timer.

Vi valgte Jeep, og fikk opplever en spektakulær biltur nedover i dalen. En biltur oppover elveleier, nedover elveleier, under fossefall, gjennom sandtak, over rullesteiner, en biltur med en gjennomsnittshastighet på 15 km/t med en indisk produsert bil som skramlet av sted.

Er bilen ny spurte vi sjåføren. “Yeeees, absolutely 100 prosent. “Velly new and good Quality. Only 20 years old” var svaret…..!

Etterhvert som vi nærmet oss Jomsom slapp også høydesyken mer og mer taket, og vi følte oss relativt pigge når vi kom til Jomsom.

Pigge, men både fysisk og psysisk slitne etter er lang dag med mange utfordringer.

Vi kom oss inn i gamlebyen i Jomsom, sjekket inn på et hotell med varmt vann og tykke madrasser. Planen for morgendagen er å ta fly kl. 06.30 til Pokora, med oppmøte kl. 05.45. Det vil si en ny dag, hvor vi står opp ved 4-5 tiden om morningen. Målet vårt er å rekke turistbussen i Pokora til Kathmandu som går kl. 07.30.

Vi fikk en prat med Densih før vi la oss. Han kunne at i og med at dette var siste dagen, skulle det være “big party”. Jeg spurte hva han mente med det. “Biiig party and gifts” var svaret. “Last night the turist always give med gifts. 100% sure”.

Hva betyr det spurte jeg. Normally 100 dollar. 100% sure, sa han. Vi følte oss litt beklemt. Ikke hadde vi vært superfornøyd med han og heller ikke selskapet. Vi hadde fått soveposer med lopper, vår oppfatning av hva en guide skulle være var svært ulik fra hva vi hadde opplevd, og vi hadde følt på hele turen at vi selv hadde måtte ordne opp ting som vi mente var hans oppgave. Vi opplevde hele situasjonen litt beklemt, sa at vi skulle tenke på det til i morgen og gikk og la oss ved 21.00 tiden.

27. April. Dag 12. Strike & change of planes
Vi kom oss opp kl. 04.30. Møtte Denish til frokost for en videre prat og kom oss på flyet til Pokora. Vi kom tidsnok til buss-stasjonen, og ble møtt av STRIKE. Ingen busser gikk denne dagen til Kathmandu. Resultatet ble en herlig dag i Pokora.

Flyet gikk kl. 07.30 fra Jomsom til Pokara. Jomsom er et samlingssted for alle som kommer fra tur i området. Til frokost møtte Densih og bæreren opp. Maren og jeg hadde diskutert hva vi skulle svare Denish. Vi var ikke fornøyd med han, men samtidig måtte vi ikke knekke han helt. Imidlertid var det vanskelig for oss å vite hva som var selskapets ansvar og hva som var Denish ansvar. Vi valgte derfor å avvente en tilbakemelding til han før vi hadde klarhet i roller og ansvar.

Vi bodde 2 minutter unna flyplassen og kom oss dit relativt raskt.
Etter litt venting i avgangshallen var vi klare for flyturen til Pokora.

Vi hadde fått tips fra guiden vår å sette oss på venstre side av flyet og hvis vi var heldig ville vi få utsikt rett mot Anapurna 1. April/mai er høysesong for klatrere som vil opp på fjell i området. Dette er en periode på slutten av regntiden, hvor været er stabil, og det blåser veldig lite. Temperaturen på dagtid er heller ikke så dårlig.

Flyturen til Pokara gikk supert. Spennende å fly i 3-4.000 meters høyde med fjelltopper rundt som rager ytterligere 4000 meter høyere en flyet. Vi fikk et flott skue til Annapurna 2. Planen var å rekke bussen til Kathmandu som gikk kl. 07.30.

Vi kom oss ut av flyplassen i en fei, praiet en taxi og vips var vi på buss stasjonen i god tid før 07.30. På stasjonen var det utrolig mye folk. Vi fikk kjapt vite at det var streik i denne delen av Nepal og at det var store demonstrasjoner på veiene inn mot Kathmandu. Alle trafikk var derfor innstilt. Dette gjaldt lokalbusser, turistbusser, taxier…. Alt.

OK , tenkte vi. Vi har god tid og Pokora har vi hørt mye positivt om, så vi tok en taxi inn til byen. Vi ble veldig positivt overrasket over Pokora. Til forskjell fra Kathmandu var den ren, vakker og lite støyende og forurensende. I Kathmandu tygger man støv 24/7. I Pokora er det friskt og vakkert.

Vi fant et lite, hyggelig guest house ned ved innsjøen som strekker seg over store deler av byen. Langs innsjøen er det gater som krøller seg rundt innsjøen.

Vi tilbrakte store deler av formiddagen på en kafe, spiste oss mette på boller og kaker. For første gang på 10 dager var vi on-line så tastaturet på Pc-en knatret før vi stupte ut en vill shopping runde. Etter 5 fulle bæreposer var vi bare 1200 kroner fattigere. Det er nesen umulig å bruke penger i Nepal. Frokost koster ca. 20 kroner, hotellrom koster fra 25 kroner natten og oppover, og fake North Face utstyr koster 10% av prisen hjemme i Norge. Gøy.

Vi kom oss i seng ikke alt for sent, da vi også neste dag skulle tidlig opp. Bussen til kathmandu har avreise kl. 07.30, så planen var å stå opp kl. 05.30. SNORK!

28. April. Dag 13. Back to start
Vi var tidlig oppe. Kom oss til buss-stasjon, vi hadde kjøpt billetter dagen før. Vinket farvel til Pokora og satte kursen mot Kathmandu hvor vi hadde 2 dager før Ole reiste tilbake til Norge og Maren til Thailand.

Vi var fornøyd med oppholdet i Pokora. Byen hadde overrasket positivt og vi synes det var litt leit å reise fra byen, men de politiske forholdene er ustabile i Nepal.

Vi kunne ikke ta sjansen på å bli i byen en dag til, med mulighet for forlengelse på grunn av strei. Vi kjørte derfor safe og kom til Kathmandu ca 2 døgn før avreise.

Bussturen til Katmandu var en interessant erfaring. Som mange andre mindre utviklete land er trafikken et stort problem.

Ved første øyekast viker det fullstendig kaotisk, men med erfaringer fra andre land forstod vi raskt at det var et system i kaoset.

I dette tilfelle var det bruk av hornet. Hornet er måten man kommuniserer med, enten ved å si her er jeg, her kommer jeg, nå har jeg kjørt forbi deg eller i mange tilfeller bare tute for å tute. Dette gjør trafikkbilde utrolig støyende med kraftig lyd konstant.

Og som i mange andre byer er alt lov. Mennesker på taket, hengende bak på biler, på siden, på motorsykkel med stige, med frontrute, uten frontrute, 4 forskjellige hjulstørrelser på bilene…… ALT er lov

Møte med Kathmandu var et sjokk. Etter 12 dager i frisk luft, i rolige omgivelser og med en stålkondis følte vi at Kathmandu brøt dette fullstendig sammen i løpet av kort tid.

Her var det støy, forurenset, mange Nepalesere går med munnbind hele dagen, solen greide ikke å trenge gjennom tåken som lå over byen, og det var trangt, bråkete og travelt.

Tiden i Kathmandu ble brukt til vask av klær, møte med guideselskapet og SHOPPING. Som nevnt tidligere er Kathmandu et eldorado for fake produkter og vi bet på kroken. Vi handlet alt vi kom over av utstyr. Om det var lurt får tiden vise, men vi er foreløpig fornøyd med det vi har kjøpt.

30. April. Dag 13. Home sweet home
Lørdag 30. april var det tid for avreise. 25 timer på reisefot stod foran meg, med mellomlanding i New Dehli og Moskva. Maren og jeg tok farvel, og vips var eventyret slutt for denne gang.

Flyet mitt gikk kl. 14.40, så vi hadde en rolig morgen sammen. Maren hadde dagen før bestilt flytur til Bankok to dager etter min avreise. Vi var begge lei av Kathmandu, ikke av hverandre, da turen i sin helhet hadde vært en voldsom opptur for oss begge. En tilsvarende tur vi begge to var enige om at vi gjerne kunne gjøre igjen.

Den største utfordringen med hjemreisen var overvekt. Etter handlerunden i Pokora og Kathmandu stod jeg smørblid på flyplassen med 35 kilo i baggen og 10 kilo på ryggen. I Kathmandu skulle de ha 3500 kroner for overvekten. Kom med til New Dehli, og hentet baggasjen der, sjekket inn på nytt og da var prisen ned i 500 kroner. Jeg klinte til.

1. mai 2011 kl. 11.00, 25 timer etter avreise fra Kathmandu, stod jeg igjen på Gardermoen. 15 dager etter avreise. 15 dager med utrolig mange inntrykk, en reise med min datter som vi kan snakke om i mange år fremover, en tur hvor vi har gått 11 mil og ca. 9.000 høydemetre.

En sterk mental opplevelse, hvor natur og høye fjell har vært en stor del av turen. En tur hvor vi har truffet svært mange hyggelige mennesker, både lokale og turister. Og ikke minst, en stor takk til min datter, Maren som vil ha med sin far på tur. Det kan jeg like godt.

Hvis vi skulle gjøre turen om igjen, hva ville vi gjort
•    Vi ville droppet bærere og guide. Det er mange som går turen og kan få relevant og god informasjon fra de.
•    Ta med rensepiller til vannet hjemmefra. Det sparer deg for utrolig mye penger.
•    Det er mulig å lade elektronisk utstyr hver eneste dag. Ta med det du trenger av utstyr
•    Vi hadde med 40.000 rupies når vi forlot Kathmandu. Dette var akkurat passe med cash.
•    Vi ville valgt å gå i jogesko. Nå var vi heldige med været, men ofte er det supre forhold i april og mai.
•    Solkrem er et must. Superlett å bli solbrent når man er så høyt oppe.
•    Det er kaldt om natten, ta med sovepose. Det kommer godt med.
•    Priser. Vi betalt 5000,- for to personer for 12 dager med trekking. I tillegg kommer mat og evt drikke. Inkludert var også alle flybilletter.
•    Utstyr: det er utrolig lite utstyr du trenger på en slik tur. Du kommer langt med skalljakke, fleece og et par skift. Enkelte steder er det også mulig å få vasket klær. Se utstyrslisten nedenfor.

Utstyrsliste

• Skalljakke
• Regntrekk til sekk
• Solbriller
• Boblevest/lett boblejakke
• Undertøy og sokker
• Compeed og sportstape
• Rengbukse/gore tex bukse
• Lett bukse, avtakbar til kortbukse. (Gikk hver dag i kortbukse)
• Buff
• Lue/caps
• Votter
• Superundertøy/quick dry x2 (ett till å gå med og ett om kvelden/natten)
• Håndkle
• Såpe
• Lakenpose hvis ikke sovepose (tepper kan leies)
• Vannrensepiller
• Fjellstøvler/gode joggesko/fjellsko
• Fleece
• Videre kan man vurdere gåstaver og sovepose, men dette er ikke et must.

Takk til:

• Compeed for gode føtter
• Maren for stor innsats og godt humør.

Om turen fra Wikipedia

This circuit was once considered one of the best treks in the world though road construction is threatening its reputation and its future as a classic trek. Yet no one disputes that the scenery is outstanding: 17 to 21 days long, this trek takes you through distinct regional scenery of rivers, flora, fauna and above all – mountains.

There are four regions that are passed through on the trek; Lamjung, Manang, Mustang and Myagdi. Lamjung and Myagdi of the lower elevations are both predominantly Hindu and with lush green subtropical valleys with villages and terraced farming.

Manang and Mustang are of the higher elevations and are predominantly Tibetan Buddhist. The Manang people are Gurung (not Tibetan descent) and are very proud of their unique cultural heritage and merging of lower land Gurung and Tibetan cultural influences. People of Mustang identify themselves a lot closer with Tibet and the Mustang region has actually been part of Tibet in history. Mustang also is one of the last places in the world to view the ancient Bonpo Religion in action. Villages to note for Bonpo are Thini and Lupra near Jomsom, and Nargon near Kobang.

The trek goes counter-clockwise from Besisahar to Nayapul and reaches its summit in Thorung La (pass) at the height of 5416m, or 17,769 feet. The route goes past the following mountains: Manaslu (an 8,000-plus meter peak), Langtang Himal, Annapurna II and IV, Annapurna III and Gangapurna, and, of course, Annapurna I and Dhaulagiri — passing through the world’s deepest gorge in between those two 8,000-plus meter peaks. Poon Hill, at the end of the trek, affords views of those two mountains, as well as South Annapurna and Macchupucchre, the “Fishtail Mountain.”

The trek also goes through Buddhist villages and Hindu holy sites, most notably the village of Muktinath, a holy site for both Buddhists and Hindus, and Braga, one of the oldest monasteries in the region.

The eastern portion of the trek follows the Marsyangdi River upstream, to its source near the village of Manang. To get there several days of up-hill hiking are required. Then the route goes over the pass, a grueling day of hiking, and back down the other side, where it meets up with the Kali Gandaki River. At the end of the trek, several options are available: following the river further to the road proper to Beni and catching a bus to Pokhara, or adding on a trek to the Annapurna Base Camp (ABC Trek), aka the Annapurna Sanctuary Trek.

This is a “teahouse trek,” meaning there are villages with lodges and restaurants to eat and stay in along the entire route. You are expected to eat breakfast and dinner in the same lodge where you are spending the night. Prices of rooms are seemingly inexpensive because of this (100-300Rs for a double) – lodge owners tend to make more money on the food and drinks they are selling you than on the room where you are sleeping.

Slik det ser ut nå blir det fly til Lukla og derfra trekking til Monzo, videre til Nemche og deretter 13 dager i området rundt Gokyo før vi returnerer tilbake til Kathmandu. Kanskje vi rekker en tur innom Mont Everest Base camp også. Denne ganger vlir det min datter Maren og jeg som reiser på tur. Innlegg blir lagt ut forløpende.

Deltakerne

Lørdag 5. mars 2011 våknet vi opp på Lykkja til nydelig vær. Knall blå himmel og lite vind. Planen var å gå ut tidlig, men VM i Oslo og 3 mila for damer gjorde at vi kom oss ut litt senere en planlagt. Vi parkerte i bunnen av renna ved 14.30 tiden, og dro i vei.

Skogshorn har hovedsakelig to nedfarter som er interessante. Skaret på nordvest siden er den mest vanlige å gå opp og kjøre ned. Skogshornrenna ligger sørvendt, er ca 800 høydemeter å forsere i terreng som til tider er opp mot 45 grader. Midtveis i renna er det to steiner som må forseres. Ved lite snø kan det være vanskelig å komme over.

Etter en halvtime, og rett før vi gikk inn i renna, ble været dårligere. Tåke og vind, men vi kom oss i le av østryggen og fortsatte oppover.

Etter hvert ble det brattere og brattere, og med en kombinasjon av bratthet, vind og lite snø havnet vi begge ute i renna på alle fire, krabbende oppover, lengtende etter isøksen som lå igjen på hytta.

Vinden økte i styrke og renna ble smalere og smalere, på sitt trangeste 2-3 meter bred.

Vi kom oss halvveis opp i renna og møtte på steinen som lå midt i renna. Med litt kreativ bruk av ski, staver og godt samarbeid passerte vi steinen og kom oss videre.

Forholden ble verre og verre og vi skjønte at vi ikke kunne kjøre nedover, men at vi måtte fortsette til toppen og gå ned i skarvet

Vi nådde toppen av renna etter 600 høydemetre krabbende på alle fire, og ble møtt med stiv kuling nå vi kom ut av renna på toppen. Vinden kom rett forfra, og rev kraftig i oss når vi forsøkte å reise oss opp. Her var det bare å fortsette på alle fire 200-300 meter utover på flaten på toppen, før vi spente på oss skiene og kom oss ned skaret og videre ned til parkeringsplassen på den andre siden av fjellet.

Vi satte oss i bilen, kjørte 10 minutter vestover fra hytta og kom på på sydsiden av Skogshorn. Der ble vi møtt av sterk vind og tykk tåke. Vi parkerte bilen litt vest for Nordrestølen og forstod raskt at planen om Skogshornrenna måtte endres. Både på grunn av været, men også fordi vi traff en lokal Hemsedøling som frarådet oss å gå opp og kjøre ned renna på grunn av lite snø og stor rasfare.

Planen ble derfor raskt endret fra Skogshornrenna til den mer rasvennlige oppstigningen til Nibbe på 1717. Toppen er nabotoppen vest for Skogshorn, og strekker seg 10 meter høyere enn Skogshorn

Vi spente på oss randonee skiene og forsvant inn i tåka. Fra Lykkjastølen sees en foss ca 150 høydemetre opp. Vi passerte den på vestsiden og skrådde deretter oppover til vi kom inn en naturlig renneformasjon. Denne renna går helt opp til toppen. Renna ligger litt i le og det samler seg mye sne der…. perfekt for nedkjøring.

Det er ca. 800 høydemetre til toppen og turen opp og ned tok ca. 3 timer

Midtveis mot toppen skjedde to ting. Tåken lettet og vindstyrken økte, men vi fortsatte med stø kurs mot toppen, og holdt et fint driv oppover.

Vi nådde toppen etter ca 2 timer, var der en kort periode da vinden var sterk, men toppen gir en fantastisk utsikt over Hemsedal og østover mot Skogshorn.

Skogshorn lå badet i sola og mintes fjoråret da vi hadde to turer til Skogshorn i elendig vær.

Deretter gikk turen nedover samme vei som vi kom opp. I og med at vi var først i sporet, var nedkjøringen i renna med super løssne en herlig opplevelse.

Sola hadde akkurat fått tak i snøen så det var akkurat passe løst i sporet nedover. Renna samler mye snø så ofte gir det en lang sesong for å nå Nibbe.

I og med at tåka hadde lettet når vi kom ned til bilen, så vi Skogshornrenna i all sin prakt. Fikk tatt noen gode bilder og drømmer om at neste gang, neste gang skal vi lykkes!

Les mer om turen her

Gårsdagen var hektisk med flott tur til Trolltind og enorm fiskemiddag hos Stein på kvelden, og idag våknet vi opp ved 8 tiden og var usikre på om vi hadde sovnet på et fiskemottak. Fiskestanken lå tykt i båten etter 7 timers søvn og fri flyt av avgasser fra 6 voksne karer. Takk Stein!

Før vi reiste fra Havnnes tok vi det lille fiskesamfunnet nærmere i øyesyn. Havnnes er Norges nordligste bevarte handelssted som fortsatt er i drift. Havvnes ligger på Uløyas sydligste kant og funn fra steinalderen viser at her har det bodd folk i mer enn 6000 år. Havnnes ble også kåret i 2004 til Årets Kulturlandskap i Troms. Det bor 48 personer på stedet, med egen butikk og hyggelig betjening. Butikken skilter i egen brosjyre med betalingsterminal og tar både Visa, Mastercard og American Express) Så her er det bare å løp å kjøp!

I Havnnes bor også den kjente nessekongen Einar Giæver, som etter ryktene står den norske kongefamilien nært. Skulle gjerne vært flue på veggen for å høre på en diskusjon mellom Nessekongen og Ari Behn….!

Etter en rask frokost seilte vi over til Djupvika en båttur på ca. 1 time. Vi la til kai, fikk skiene opp på brygga og begynte å gå. I dag måtte vi ta bena fatt noen hundre meter før vi spente på oss skiene.

Vi startet å gå kl. 11.00 og en praktfull dag åpnet seg. Solen skinte igjennom skylaget og traff oss perfekt fra siden der vi gikk oppover igjennom bjørkeskogen opp mot tregrensen.

Etter hvert som vi gikk oppover åpnet det seg en mer og mer fantastisk utsikt.

Hele Lyngsalpene massivet åpnet seg som en forundringsboks etter hvert som solen kom mer og mer frem og vi kom høyere og høyere. Utrolig vakkert!

Vi nådde toppen ca. kl. 15.00, etter ca. 4 timer i jevn gange.

Etter et raskt skifte og litt mat og drikke var vi klare for å kjøre nedover. I motsetning til i går hadde Eirik lovt oss pudder i dag, noe som ble innfridd.

Vi lekte oss nedover fjellsiden, med lett blanding av enkelte hopp, filming, fototagning og masse deilig, lett puddersnø.

Til og med Ole Geir (sannsynligvis Oslo Vest beste Randoneekjører) var fornøyd med dagens forhold.

Vi nådde bunnen av fjellet, tok bena fatt og kom tilbake til båten ca. kl. 17.00 etter ca. 6 timer på tur.

Etter en rask dusj, mat og 1 time på øret var vi pigge, utvilte og klare for kveldens dyst i Norlevangen. De viden kjente Lyngen rekene står på dagens meny.

Gjennom Ivar sine kontakter la vi til ved siden av reketråleren og kjøpte 2 timer gamle Lyngenreker. Kjent som noe av de beste rekene som er å oppdrive i Norge. Et festmåltid med store, ferske og velsmakende Lyngenreker. Selv Ole Geir med familiære tradisjoner tilbake til hvalfangervirksomhet var overveldet.

Og i morgen skal vi til Storgalten. Etter sigende en fantastisk flott topp på ca. 1300 moh med en vakker utsikt over området. Vi gleder oss!

Det tar ikke lang tid før de første traktkantarellene dukker opp like ved stien. Lenge før vårt hemmelige trakantarellsted. Nå er vi på tur. Og vi finner det vi leter etter. Vi finner mye av det. Så mye at vi kan velge hvor mye vi vil plukke. Det er kun et spørsmål om hvor mye vi orker å bære med oss hjem og ikke minst – å rense.

På sopptur i desember

Selv i oktober og november er skogen full av traktkantareller. Noen steder er de lett frosne. Det gjør ikke noe. Traktkantareller tåler nemlig frost og er like er fine som de var tidligere på høsten. Er det lite snø, kan du finne dem langt ut i desember. Og med det klima vi har hatt de siste årene er det mulig å plukke traktkantareller på julaften.

Finn ditt eget hemmelige sted

I år er det mye traktkantarell i Nordmarka. Selv langs de mest kjente grusveiene har det vært mulig å finne sopp ved å kikke inn i tuene like ved.

Og ser du èn finner du fort flere. Ser du godt etter, oppdager du gjerne at du står i en åker av sopp.

Om hemmelig steder les mer HER:

Det lønner seg å lete etter traktkantareller i områder med gran- og furuskog. Den vokser både i den mørke granskogbunnen og i mosen der skogen åpner seg litt. De største soppene vokser nede i mosen og i litt kraftig lyng. Gjerne rundt en liten trestubb eller under et tre som har falt ned. Plukk soppen i kurv eller papirpose. Ikke legg den i plast – da ødelegger du den.

Rens og tørk

Rens soppen for blader, rusk og jord. Bruk en skarp kniv til å skjære av enden på stilker der jorden henger fast. Å rense soppen er minst en like stor jobb som å plukke – det lønner seg å være litt nøye når du plukker den og ta vekk det meste av rusket da.

Legg soppen på avispapir – gjerne med et laken mellom så fargesverten ikke trekker inn. Avisene trekker fuktighet ut fra soppen. La den ligge der i to-tre dager til vannet er tørket ut. Har du plass, kan du legge avisene på badegulvet og skru varmekablene på fullt. Da tar det kortere tid, kanskje bare en til to døgn

Traktkantareller krymper kraftig inn. Du sitter igjen med omtrent en tidendel av det du plukket, men den sveller noe ut igjen når du bruker den i maten. Legg soppen på tette glass. Da holder den seg minst til neste høst, og neste fangst

Årets julegave

Traktkantareller gir en strek og god smak av skog i maten. Den er ideel til å bruke i sauser og supper. Fløtesaus med traktkantarell, båndpasta og basilikum er en favoritt. Den er også fin å knuse og bruke som krydder i kjøttkaker og lasagne. Dette er årets julegave – hundre prosent økologisk, hjemmelaget og 100% suksess!

Juli 2009: Hva gjør man om man har en uke til overs, er glad i å sykle og gjerne vil brenne 3-4000 ekstra kalorier per dag? En ukes sykkeltur i fantastiske omgivelser i Alpene er et godt alternativ, spesielt dersom du ikke har noe imot å sitte 7-8 timer på sykkelsetet daglig.

Seks mann la i juli turen til de franske ”Pre-Alps”, Vercors, et fjellområde som ligger vest for Grenoble. Fjellene er ikke spesielt høye, de høyeste rager 2.300 – 2.400 meter over havet, og området er fantastisk for offroadsykling, med et utall stier og veier egnet for dette. Området er ikke blant de mest trafikkerte områdene i alpene. Dette gjør at turen blir mer på premissene til lokalbefolkningen, noe som vi opplevde som positivt.

På vinterstid er området kjent for sine gode langrennsmuligheter, og det var her de nordiske konkurransene i 1968 ble gjennomført da Grenoble hadde OL. Nærmeste flyplasser er Lyon eller Grenoble.
For mer info om området klikk her: http://en.wikipedia.org/wiki/Vercors

Turen vi gjennomførte var arrangert av Arcanson (www.Arcanson.com), som skreddersyr sykkelturer etter behov. Vi valgte en tur over fire dager, fra tirsdag til fredag, med vanskelighetsgrad 4 (av 5). Ved start får man utdelt detaljerte kart som dekker de fire etappene, i tillegg til at man kan laste ned rutene på GPS. Har du for eksempel en Garmin 705 går det bra å laste ned tilstekkelig antall punkter på rutene så du kan orientere etter denne, en stor fordel i forhold til å måtte ta frem kartet i hvert veikryss.

Arrangøren frakter bagasjen mellom overnattingstedene, slik at alt du sykler med er det du trenger for dagens etappe. Overnattingene variere fra refugè til hotell, dog ikke med altfor mange stjerner. Som vanlig i Frankrike er maten god, tre retters middag hver dag er inkludert, minus drikkevarene.

Dag 1: Mandag 12.juli
Alle seks var på plass i på ettermiddagen på Arcanson i Mèaudre hvor vi overmattet første natt. Gjennomgang av tirsdagens etappe og sjekk av utstyr, montering av sykkel etter transport og generell klargjøring for mange timer på setet.

Underlaget varierte. Iløpet av turen syklet vi på alt fra asfalt, skogsbilveier, turstier, og krøttersti. Enkelte partier krevde bæring av sykkel, men de var ikke mange.

Dag 2. Tirsdag 13. juli
Etter en lett frokost startet vi syklingen kl. 09.00. Dagens etappe omfattet ca 50 km i terrenget, estimert til ca 5-6 timer på setet. Vi startet på ca. 1000 m, og syklet i alt 1.750 meter positive høydemetre. Gruppen erfarte raskt at med ulikt treningsgrunnlag var det hensiktsmessig å sykle i flere små puljer, men med venting klarte vi å holde oss samlet til litt over halvveis. Løypa var lagt slik opp at det heller ikke var noe problem å velge kortere eller enklere veier frem til første overnatting, dersom noen skulle ønske det.

Først overnatting lå på 1.460 meter. Den siste stigningen var på 400 høydemetre, men med rask servering ved fremkomst, dusj og tre retters middag var stemningen raskt gjennopprettet.

Dag 3. Onsdag 14. juli
14. juli er Frankrikes nasjonaldag, det forklarer muligens hvorfor vi følte oss noe ensomme midt i skogen. Det var ikke mange andre syklister å se. Etappen var ukens korteste, og vi var fremme ved ”sportshotellet” i Chapel de Vercor ved 16-tiden. Det føltes som vi var snytt for noen timer på setet, men etter hvert skulle det vise seg at det var greit med en kortere etappe onsdag, torsdagen ble lang!

Om Chapel de Vercors kan nevnes at Rafael Poirèes mor kom herfra (!). Denne informasjonen fikk vi av Rafaels barndomsvenn som vi traff. Stedet bar preg av at tiden hadde stått stille de siste 50 årene, og Rafael opplever nok mer action i Hålandsdalen på Vestlandet enn han gjorde her (og da tenker jeg ikke på kona Liv Grete).

Trond fikk problemer med demperen. I en bakgård fant vi en sykkelreparatør som hadde verktøyet vi trengte. Han skulle ha EUR 5 for jobben!

Dag 4. Torsdag 15. juli
15. juli er Frankrikes nasjonale hangoverdag, m.a.o ikke mange ute i skogen i dag heller. Det viste seg etter hvert at vi hadde undervurdert denne etappen. Vi nådde ikke frem til planlagt lunsjsted i tide, og vi traff ikke Bjørn, som hadde valgt en litt kortere rute for dagen.

Etappen var svært kupert, og vi fikk ikke mye gratis fra underlaget heller, sti og traktorveg stort sett hele dagen. Litt trist var det også å gi fra seg mange gode høydemetre – overnattingen på hotell Beaurivage i Pont en Royans lå på 200 meter over havet.

Vi kan forsikre at en øl ved bassengkanten etter 8 timer på sykkel smaker bra, dog bør man forsøke ikke å kompensere hele dagens væsketap umiddelbart ved ankomst gjennom alkoholholdige drikkevarer. Høres kanskje selvsagt ut, men en arbeidsdag på sykkelsetet gjør noe med vurderingsevnen…

Pont en Royans er en middelalderby med trange gater og spektakulær arkitekur, vel verd et besøk uten sykkelbukse på.

Dag 5. Fredag 16. juli
Siste dagen skulle være den lengste og tøffeste, med 55 km sykling og 2600 stigningsmetre. Dagen begynte med lett regn, som etter hvert ble tungt regn. Etter lunsj bestemte vi oss for å korte ned ruten, og var fremme ved utgangspunktet i 17-tiden, gjennomvåte og kalde. Etter 3 dager med temperatur rundt 30 – 35 grader er det lett å glemme å legge varme klær og regntøy i sekken, selv om værmeldingen sier regn og temperaturfall. Du tror liksom ikke helt på det!

Overnattingssteder:
Man + Fredag http://www.arcanson.com/itineraire_vercors.html
Tirsdag            http://www.aubergedesallieres.com/auberge/auberge.php
Onsdag           http://www.hotel-des-sports.com/welcome.htm (no wifi)
Torsdag           http://www.beaurivage-hotel.com/

Hva koster turen
For ca NOK 5.000,- pr person fikk vi overantting 5 netter, treretters middag og frokost alle dager, samt transport av utstyr ved behov.
Utenom kom drikke og lunch

Dette bør være med i sekken
Camelback med vann
Sykkelflaske med energidrikkeSlange (m riktige dimensjoner og ventil) og bøtesaker m nytt lim
Multiverktøy
CO2 patroner
Pumpe
Energibars x 2 – 3
Vindjakke
Kjedelink
Eike m nippel x 2 (som passer hjulet ditt)
Gir wire (for bakgir)
Penger
Førstehjelpssaker
Solkrem
Kjedeolje

Det er noen topper som bør inngå som pensum for toppturentusiaster og bør prioriteres. Falketind er en av disse. Ikke fordi toppen er spesielt vanskelig å bestige, ei heller fordi utsikten fra toppen er super unik, men fordi hele turen gir en mektig totalopplevelse.

Jeg har tidligere hatt positive erfaringer med å bruke guider på turer i inn og utland de siste årene og ønsket også å bruke guide på turen opp til Falketind. Fondsbu har en avtale med Jostedalen Breførelag om guiding i området. I og med at jeg har vært på kurs og turer med breførelaget tidligere var jeg spent på hvem som ville være vår guide. Gleden ble derfor stor når Tshering fra Nepal dukket opp på Fondsbu kvelden før for kort info om turen. Tshering er en relativ liten kar med godt humør og som er svært behagelig å være sammen med. Han er en av Nepals beste guider, jobber i Norge om sommeren og har vært på Mont Everest 6 ganger i sitt 31 årige liv. Betryggende!

Vi kjørte ut fra Fondsbu kl. 0800 lørdag morgen. Etter en kort biltur parkerte vi ved veibommen ved grensen til Nasjonalparken ved Koldedalsvatnet. Det var oppholdsvær og på vei inn hadde vi en spektakulær utsikt over Uranostind og Falketind.

På parkeringsplassen møtte vi 3 andre karer, far og to sønner som også skulle være med opp.

Etter ca. en kilometer til fots på veien skar vi opp lia nordvestover opp til Falkbreen. Vi krysset Falkbreen og gikk videre nordvestover og holdt vestsiden av  dalen til vi nådde breen (Stølsnosbreen) nordøst for Stølsnostind. Videre gikk vi opp breen nordøst for Stølsnostind med Falketind på vår venstre side. Vi fulgte breen til vi kom over kanten ca. 500 meter øst for Stølsnostind. Stigningen var bratt. Videre gikk vi nedpå breen mellom Stølsnostind og Falketind og fulgte denne breen bort til foten av toppen. (ca. 100 høydemetre under topp-punktet).

Vi gikk med Stegjern og i tau på breen på vei opp. Spesielt Stølsnosbreen har flere store sprekker.

Den siste stigningen opp mot topp-punktet var svært glatt med mye løs stein og var utfordrende.

PÅ veien opp ble været dårligere med tåke, vind og snø og dermed dårlig sikt. Vi nådde toppen ca. kl. 14.00 (4,5 timer fra bilen).

Toppen er luftig, men det er god plass. Her var det ikke noe poeng å være lenge. Vi tok noen raske bilder og satte kursen nedover.

Ruten tilbake var mer spektakulær en turen opp.

For å spare tid valgte Tshering å rappellere ned fra Stølsnosbreen og ned på Falkbreen  (ca. 100 høydemetere. 2 taulengder).

Det ligger fast sikring på toppen (4-5 slynger). Velger du denne ruten uten guide bør du ha god klatreerfaring.

Vi var 6 personer i gruppen og det ble en del venting for å komme ned. Med snø og vind ble dette en relativ kald fornøyelse.

Vi kom oss ned på Falkbreen og gikk i tau nedover breen til vi nådde brekanten. Etter rask gange i ura ned mot Koldedalsvatnet nådde vi bilen 8,5 timer etter at vi forlot den.

KORT OM FALKETIND
Falketind er sterkt knyttet til Aasmund Olavsson Vinje da det var han som ga navnet til Falketind. Det var under en tur i Koldedalen han så at toppen som den gang het Koldetind lignet på hode til en falk. I et av hans dikt beskrev han toppen på denne måten.
”Den svarte tind med nebben sin i bukt er falken lik som voggar seg til flukt; i bringen kvite flekk er spetta inn; og difor vert han kalla Falketind”

Å komme på toppen av Store Skagastølstind har vært et mål i flere år, men som regel har det ikke passet på grunn av været. Imidlertid var det meldt fint vær denne junidagen og jeg var klar.

Store Skagastølstind er med sine 2403 meter over havet det tredje høyeste fjellet i Norge. Toppen ligger i Hurrungane, vest i Jotunheimen og er et klassisk mål fra Turtagrø.
Storen ble første gang klatret av William Cecil Slingsby. Han nådde toppen de 21. juli 1876.
Før Slingsby førstebestigning hadde toppen et rykte som ubestigelig.

Idag er turen opp på Storen en  krevende tur, men med dagens utstyr er toppen tilgjengelig for alle med litt klatreerfaring og over middels god form. For en erfaren klatrer er klatringen lett, men turen er lang. Det er ikke uvanelig å bruke opp mot 14-15 timer opp og ned på Storen.

Store Skagastølstind (2405) er Norges tredje høyeste fjell og har ingen enkle veier til toppen.

Vi var tre personer som la i vei kl. 0500 på morningen 19. juli. En guide fra Norgesguidene, en advokat fra Oslo og meg. Vi gikk ut fra Turtagrø og holdt høyt tempo innover Skagastølsdalen og nådde hytta på bandet ved 07.00 tiden. Vel framme ved hytta på Bandet 1758 m.o.h. gjorde vi oss klare for toppen. På med hjelm og tau og frem med isøksen.

Vi passerte det falske hjørnet og nådde Hefteys renne kl. 09.00, og kl. 10.00 stod vi på toppen

Vi holdt god fart tilbake til Turtagrø og stemplet inn kl. 15.30

Jeg hadde tidligere registrert mange taulag på vei opp på Storen. Denne dagen derimot var det lite folk i fjellet. Turen opp og ned hadde derfor gått fort.

De eneste vi hadde møtt på turen var en gutt på 7 år og hans far. De hadde overnattet på hytta på bandet og skulle opp på toppen når vi kom ned. 2 dager senere leste jeg Aftenposten og så at de hadde lykkes.

Om Storen
Store Skagastølstind, majesteten av Hurrungane, lar seg bestige også om vinteren – hvis forholdene er de rette. Turen passer for dem med lang erfaring fra tøffe turer i vinterfjellet – også klatreturer.

Vi ankom Chamonix søndag 24. August, samme dag som ulykken hadde skjedd. Skredet, som var 200 meter langt og 50 meter bredt, hadde gått på den franske siden av fjellet nedenfor Aiguille du Midi, rett ved refuge Cosmique, hytta hvor mange tilbringer natten før de går opp på Mont Blanc. Skredet hadde truffet midt i ruten de fleste velger når de skal bestige Mont Blanc, og dette var også den ruten vi ønsket å gå.

Vi var sikre på at folk i Chamonix nærmest ville være i sjokk over den svært tragiske ulykken. Stor var vår overraskelse da det ikke var tilfelle. Det har allerede omkommet ca. 100 personer i alpene hittil i år og dette er slikt som skjer, var holdningen blant mange av de vi kom i snakk med.

Vi derimot var usikker på om vi skulle legge hele prosjektet på is, men besluttet at vi i påvente av mer informasjon skulle starte å akklimatisere oss. Mandag morgen tok vi derfor taubanen opp til Aiguille du Medi.

Dette var tidligere verdens høyest beliggende taubane, og holder fremdeles rekorden som den taubanen i verden med flest høydemetere, 2800 høydemetere på 20 minutter. (1035 moh til 3842 moh). Landskapet rundt Aiguille du Medi er utrolig alpint, med høye fjell på alle kanter, et eldorado for folk som er glad i toppturer, klatring  og utsikt. Vi tilbrakte tiden i kafeen på toppen inntil kroppen sa stopp, og reiste ned etter 4 timer litt småkvalm og med stigende hodepine.

Dagen etter reise vi igjen opp til Aiguille du Medi. Været var strålende og vi gikk ned på breen nedenfor og bort til Cosmique-hytten for å høre hva som hadde skjedd samt se nærmere på rasstedet.

På hytta kom vi i kontakt med driveren av hytta. I og med at vi opprinnelig hadde tenkt å gå Cosmique ruten spurte vi om noen hadde gått opp på toppen fra Cosmique-hytten i dag. Svaret var nei, samtidig som han tilførte lakonisk med fransk aksang ”avelance is very bad for business”

Fra terrassen kunne vi se rett bort på fjellsiden raset hadde gått. Nesten på toppen av Mont Blanc du Tactul kunne vi se isblokker henge utover kanten, og det var deler av disse isblokkene som hadde rast ut og startet, og morningen raset gikk hadde ca. 100 personer befunnet seg i rasområdet på vei opp til toppen. Ca 20 personer var blitt tatt av raset. Midtveis hadde raset delt seg. En del av raset hadde avsluttet på breen rett ved Cosmique-hytten og en del hadde fortsatt østover, forbi Cosmique-hytten, og videre i fritt fall 300 meter ned mot brefallet. 8 personer hadde blitt med denne delen av raset og omkommet, eller letemannskapet antok at de hadde omkommet, men de kunne ikke gå inn i området av fare for nye ras.

Fra terrassen så vi rasstedet og stor var vår overraskelse da vi først så 2 personer, så 4 til komme gående ned fjellskrenten nøyaktig det samme stedet som raset hadde gått 2 dager før. Vi spurte innehaveren om dette var trygt. ”isblokkene kan rase ut i morgen eller om 2 år, men at det kommer til å dø flere her er helt sikkert” var svaret vi fikk fra han. Vi takket for oss, med en klar oppfatning om at Cosmique-ruten overhode ikke var aktuell for oss.

Vi besluttet isteden å ta gå Gouter-ruten som ligger på andre siden av fjellet. En rute som har flere høydemetre og som ikke er så skredutsatt, men hvor utfordringen er steinfall i stigningen opp til Gouter-hytten som ligger i brekanten.

For mer info om Cosmique se http://www.summitpost.org/parent/267759/refuge-cosmique.html

Dagen etter reiste vi til Les Houches og tok taubanen opp til Bellevue. Deretter tok vi toget, Tramway de Mont Blanc som er frankrikes høyst beliggende toglinje opp Nid d’Aigle.

Denne endestasjonen ligger på 2372 moh, og derfra og opp til Gouter-hytten (Refuge du Gouter) på 3817 moh er det 1500 høydemetre i bratt fjell med mye løs stein. Vi begynte å gå kl. 09.00 og etter 4 timer nådde vi Gouter-hytten, en hytte som ligger spektakulært til helt på tuppen av Aiguille de Gouter.  Turen opp er delvis krevende, men de fleste med noe erfaring fra norske fjell kommer seg opp.

Den største faren på denne delen av turen er steinras, og det kan være en fordel å ikke ha så mange foran seg som løsner stein som kommer susende nedover fjellsiden i høy fart. Folk er generelt flinke til å skrike ut, så du får tid til å søke ly hvis det kommer stein nedover fjellsiden. Omtrent midtveis passerte vi Tete Rousse-hytten (Refuge de la Tete Rousse, 3167 moh), før vi klatret opp fjellryggen mot den beryktede grand Couloir.

Dette er en snørenne som går ned langs hele fjellsiden hvor det regelmessig spretter stein i stor fart nedover. For å krysse renna er det viktig at en holder øye med renna oppover på utkikk etter stein i fart, mens de andre løper over. Renna tar ca. 10-15 sekunder å passere og heldigvis kom det ikke stein når vi løp over.

Mange av de som gikk oppover hadde med seg egen guide og gikk i tau. Noen brukte også stegjern på deler av turen. Vi hadde ingen guide, og med erfaring fra norske fjell vurderte vi at tau og stegjern ikke var nødvendig på denne delen av turen. Hjelm derimot må benyttes. De siste 50 høydemetrene før Gouter-hytten er det også montert wire som du kan koble deg inn på med en karabin og en slynge hvis du opplever denne delen av turen som luftig. Wirene kan være nyttig å bruke, spesielt på vei ned. Vi entret terrassen på Gouter-hytten ca. kl. 13.00 på onsdagen, 4 timer etter at vi begynte å gå.

Gouter-hytten henger spektakulært i lufta akkurat i skille der fjell går over til bre. Vi var usikre på om vi fikk plass på hytta. Noen dager i forveien hadde vi ringt og spurt om det var ledig sengeplass, noe som var negativt. Vi spurte videre om hva som skjedde hvis vi kom uten bestilt plass. ”det burde dere ikke gjøre” var svaret vi fikk. ”Sometimes the police even come!!!!” Dette utsagnet fikk en merkelig dimensjon da vi sto oppe på hytta på 3800 moh og hadde brukt 7 timer totalt for å klyve oppover en bratt steinutsatt fjellside.  Skulle de liksom klatre opp for å jage vekk de som ikke hadde bestilt plass. Og hvor skulle de jage oss vekk?

Uansett møtte vi en hyggelig betjening som ordnet plass til oss på gulvet i spisesalen. Hytta har senger til ca 150 personer og med folk på gulvet kan det fort bli 200 personer som sover over.

Det skulle være ro i hytta kl. 20.00, men kl. 22.00 var det fremdeles mange som ikke hadde falt til ro, og med førstemann ut av hytta kl. 24.00 og fellesvekking kl. 01.00 ble det lite søvn den natten. Vi valgte å gå ut sent og kom oss av gårde som en av de siste ca. kl. 03.00.
Det var et vakkert og spesielt syn som møtte oss da vi kom opp på breen. Ca 200-300 hodelykter lyste opp fjellet og beveget seg som en orm oppover i fjellsiden. 3000 meter nedenfor og lyste og opp og vi følte virkelig at vi var på vei opp til Europas tak.

Turen opp gikk utrolig lett for oss, og vi passerte mange. Vi synes det var litt rart at alle vi passerte var så utrolig stille, men forstod etter hvert at svært mange hadde vondt i hode og var kvalme. I ettertid har vi hørt at det var folk som gikk opp den dagen uten aklimatisering og det får konsekvenser.

Vi nådde toppen kl. 06.45 om morningen, ca 4 timer etter at vi gikk ut fra Gouter hytta. Stor var gleden av å stå på Vest Europas tak på en strålende morning med utsikt over store deler av Italia, Sveits og frankrike.

På toppen var det ca. 10 personer, og når vi gikk opp var det ingen som kom ned. Vi synes det var rart da vi sikkert hadde 150 personer foran oss i sporet, men skjønte fort at de hadde gått opp samme rute som oss, men lagt nedturen om Aiguille du Medi. Altså nedstigningen rett inn i rasområdet 3 dager tidligere, og hvor 8 personer var omkommet. Det virket på oss som om at ”avalanche no longer was bad for business”

Les mer om ulykken på VG her

Les mer om Chamonix her

April 2006: Sola steker fra skyfri himmel. Foran oss stuper fjellet med en helning på 40 grader. Der nede ligger 40 centimeter pudder og venter på oss. Vi er først i sporet. Vi går Haute Route.

Dette var starten på en uke jeg har drømt om hele livet. Opplevelsene var så vanvittige at du til og med våknet støl i kjeven om morgenen fordi du har smilt gjennom hele natten.

Vi er en gjeng på 12 karer og en jente tatt turen for å gå den berømte Haute Route fra Chamonix til Zermatt.

Haute Route betyr den høyeste veien og er en av verdens mest spektakulære skiturer. Den starer i Chamonix (1 021 moh), rett under Mont Blanc og følger fjellkjeden langs Italia inn i Sveits, til Matterhorn og Zermatt.

Du må over ti pass som på over 3 000 meter, 26 isbreer og cirka 10 000 høydemetere med motbakker.Den store trøsten er at det også blir 10 000 høydemetere med nedkjøring i puddersnø. I vår del av verden er det ingenting som kan måle seg med denne ruten.

Artikkel om turen er publisert i Friluftsmagasinet UTE. Las ned artikkelen her: ute-29-haute-route

Les mer om Zermatt på VG

Drømmer du om dypsnøeen i Norge. Klikk her:

les mer om Chamonix og Zermatt her:

 Omgivelsene på Josten er mektige og man får ganske fort følelsen av å være på en annerledes skitur enn det man er vant til. En viss grad av “ekspedisjonsfølelse” fikk vi, kanskje ikke så rart da Jostedalsbreen er den største isbreen på det europeiske fastlandet.

Vi var tre personer (2 karer og en jente) som reiste fra Oslo fredag  23. mai 2008 kl. 15.00. Vi kjørte over Hemsedalsfjellene til Lærdal, Sogndal og til breemuseet i Fjærland. Der hadde vi avtalt å møte Sverre Sande (41627966) som skulle kjøre oss til Loen. (1500 vel investerte kroner)

Klokken 20.00 kom vi til Fjærland og traff Sverre. Fra breemuseet tok vi en grusvei mot Suppehellebreen og etter 2-3 km kom vi til en parkeringsplass. Der parkerte vi bilen og tok med oss utstyret vårt over i bilen til Sverre. Derfra gikk turen videre rundt på vestsiden av Jostedalsbreen til Loen. (ca. 1,5 time) Vi kjørte forbi Loen Camping og oppover mot Bødalssetra som er en ubetjent DNT hytte (administrert av Sogn- og fjordane turlag) som ligger på ca. 600 moh. 200-300 meter fra hytta var veien stengt av snø. Her gikk vi av, fikk nøkkelen til hytta av Sverre og vi var i gang med turen. Vi nådde Bødalssetra fredag ca. kl. 23.00, fikk i oss litt mat og stupte i seng etter 8 timer på reise.

DAG 1
Lørdag morgen var vi tidlig opp. Været var fantastisk, og vi begynnte å gå ca. kl. 09.00.

Fra Bødalssetra gikk vi på bru over elva og videre på markert sti innover den flate dalen. Elva fra Bødalssetra passeres, videre over endemorenene fra breen og bratt opp forbi en foss til en hengedal som munner ut høyt over dalbunnen.

Videre fortsatte vi på god sti østover dalen og i bratt slynge opp Brattbakkene. Stegjern kan benyttes hvis det oppleves som bratt. I ca. 1300 meters høyde svingte vi mer sørover. Deretter opp til brekanten på ca. 1600 moh.
Vi nådde brekanten ca. kl. 12.30. Vi hadde sjekket ut med flere breførerer og turlag om forholdene på breen. Kombinert med egne erfaringer var vi ganske trygg på at breen var trygg.

Jeg merker at jeg setter pris på fellene, sekken er såpass tung at jeg ville slitt tungt uten godt feste under skiene.

Vi satte kursen sørover og passerte Høgste breakulen (1957) etter 4-5 timer. Ca kl. 21.00, etter 12 timers marsj var vi fornøyd med dagens økt og etablerte teltplass.

Akkurat idet solen gikk ned (kl. 22.00) var 6 poser real turmat fortært og kroppen var godt nede i soveposen. Dette hadde vært en relativt lang dag, men vi så egentlig ikke noe poeng i å slå teltleir tidligere på dagen, da vi var mer opptatt av skitur og mindre telttur. Leirlivet er nokså spesielt på en slik bre. Teltet ble satt opp på snøen, med skiene som forankring. Vi ligger 3 stykker i teltet, ikke særlig romslig, men etter en lang dag på ski sover vi tungt og godt.

Nå skal det også sies at vi var svært heldige med været. I løpet av dagen hadde vi ikke sett en eneste sky og det var mer eller mindre vindstille hele dagen.

En fantastisk dag, fantastisk opplevelse, fantastisk vær og supert skiføre.

DAG 2
Etter en god natt søvn og 6 nye Real Turmat, startet vi å gå ca. kl. 09.00 søndag morgen. Vi merker at lørdagen sitter fremdeles i beina, men fordelen er at vi befinner oss på ca. 1800 meter og oppoverbakkene videre er lange og slake.

Erfaringen fra dagen før tilsa at det ble tyngre og tyngre å gå utover dagen da solen varmet opp sneen og vi gikk igjennom skaren. Vi ville derfor komme avgårde så tidlig som mulig.

Vi satte kursen mot Bings Gryte og holdt et relativt høyt tempo og kom dit etter ca. 4 timer. Bings gryte er ei stor grop i isen og er et naturlig sted å spise lunch.

Her er breen så smal at man kan se ned mot Luster, og før i tiden var dette et naturlig krysningspunkt for folk som ville fra Sognefjorden og over til Luster.

Fra Bings Gryte (1607) er det litt oppover før terrenget begynner å tippe nedover.

Nå skal vi ned mot Suppehellebreen og videre til Flatebrehytta. Vi passerer Supphellenipa og ser utover Sogn og Jotunheimen. Rett øst ser vi også Horrungane reise seg i horrisonten. Et fantastisk skue.

Turen nedover breen gikk i fint driv på lange slake bakker til vi tok oss ut av breen like ovenfor Flatebrehytta.

Plutselig åpnet deg seg en fantastisk utsikt. Under oss lå Fjærlandsfjorden omgitt av grønne bjørkelier og hvite fjelltopper.

Terrenget ned til Flatebrehytta var bratt, og tungt å kjøre da sneen var svært tung å kjøre i, både på grunn av at solen hadde varmet opp sneen, men også fordi vi kom ned i lavere høyder. Gode skiferdigheter kreves for å komme ned på en noenlunde anstendig måte, og enkelte velger å ta av seg skiene i dette partiet.

Vi passerte Flatebrehytta og stod videre nedover i dalen. På ca. 300 moh valgte vi å ta av oss skiene, men så senere at vi nesten kunne stå helt ned og bokstavelig talt nesten inn i bilen, da breen lå nesten ned til Lodalsvannet.

Vi kom frem til bilen vi hadde forlatt 2 dager tidligere ca. kl. 17.00 på søndag og etter 2 dager med snø og vinter var det godt å komme tilbake til våren.

Etter et raskt og forfriskende bad i brevannet satte vi kursen mot Oslo.

GOD TUR!

Dent du Geant er godt synlig fra Aiguille du Midi, og stikker opp som er  spiss i landskapet.

Vi skulle være i Chamonix i 4 dager før vi reiste videre til Zermatt og brukte tiden godt sammen våre to guider, Wolfgang og Oktavio. To svært hyggelig guider som lærte oss masse om sikring i fjellet.

Dagen etter vi ankom Chamonix reiste vi tidlig opp til Aiguille du Midi for å starte aklimatiseringen. Dagen etter reiste vi grytidlig igjen opp til Aiguille du Midi og tok kabelbanen videre over isbreen Clacier de Geant til Point Helbronner (3452 moh) på den italienske siden av Mont Blanc -massivet. Målet varRefugio Torino, en hytte på grensen mellom Italia og Frankrike.

Derfra tok vi bena fatt over Glacier de Geant frem til foten av Dent du Geant hvor vi kom ca. kl. 12.00. Av med stegjern, på med hjelm og sele, og oppstigningen langs sørvestveggen startet.

Det er den nederste delen av klippen som er den mest interessante Den er uforutsigbar og  udfordrende. Det første som møtte oss var et utspring vi måtte passere, og som sannsyligvis var det luftigste punktet på turen. Wolfgang klatret først, sikret og jeg kom som nummer to. Hadde godt grep en stund, men plutselig mistet jeg grepet og falt. Hjertet i halsen, kjente tauet strammet og stoppet. Snurret sakte rundt og kom med ryggen mot veggen, og kikket ned. 500 meter rett ned under meg fikk pulsen til å akselrere, men hentet meg raskt inn igjen. Fikk feste og klatret i sikkerhet opp til Wolfgang. Litt av en start!

Resten av turen var fantastisk. Det er lagt ut tau flere steder på ruten, så hvis det er behov for ekstra hjelp kan de benyttes. Bare det å vite at de er der er til stor hjelp, da det er bratt, svært bratt oppover.

Det er imidlertid mange som har klatret fjellet før så det er mange sikringsmuligheter underveis.

Toppen består egentlig av to toppen. Vi passerte den første og nådde toppen av Dent du geant ca. kl. 16.30 etter 4-5 timer med klatring.

Vi ble på toppen en stund, og opplevde en fantastisk utsikt i perfekt solskinn. På toppen er det en Madonna statue som skal beskytte fjellet og klatrere. Ved nærmere ettersyn oppdaget vi at halve bakhode på statuen var borte. Vi spør Wolfgang om hvorfor og svaret er at lynnedslag har truffet statuen så mange ganger at hode er i ferd med å bli slått i stykker. Snakk om krefter!

Så er det ned til breen igjen. Vi velger en annen rute ned enn opp. Raskeste veien er som regel rett ned så vi velger et overheng som guidene våre har benyttet før. Men her er det bratt. Vi rappelerer nedover og plutselig under et overheng ser jeg Oktavia 2-3 meter foran med sikret i veggen..

Jeg må huske meg frem og tilbake for å komme inn til veggen, sikrer  og venter på nestemann. Slik går ferden 200 meter rett nedover inntill vi endelig står på breen igjen og ser rett oppover der vi kom ned. Det er bratt, stupbratt.

Vi er nede igjen på breen igjen ca. kl. 19.30. Deretter går turen tilbake til Refugino Torino hvor vi tilbringer natten. En ikke behagelig natt, men det er en annen historie. Høydesyke er ikke å spøke med.

9. til 11. juni 2006 var 6 kompiser på brekurs i Jostedalen med Jostedalen Breførerlag. 3 fantastiske dager i blåisen sammen med kurslærer Marit. En utrolig hyggelig jente.

Vi ankom Bretun torsdag kveld. Dagen etter var vi på tur i Nigardsbreen hvor vi fikk opplærig i bruk av utstyr og hvordan ferdes i isen. Hadde et lite uhell allerede første dag. Var uheldig å få en av piggene på stegjernet inn i låret. Resultatet var biltur til Gaupne og 5 sting.

Dag 2 var vi igjen i blåisen og fortsatte opplæringen. Kom tilbake til Bretun på ettermiddagen. Dette var 2-3 dager etter Tormod Granheim og Thomas Olssons sin uheldige nedfart fra Everest. I løpet av kvelden fikk vi vite at den ene av de to sherpane som var med på toppen sammen med Tormod og Thomas akkurat hadde annkommet Bretun. Han skulle jobbe for Jostedalen Breførelag den sommeren. Vi kom i kontakt med Jamabo Sherpa som han het og hadde en spennende kveld med han på Bretun.

Dag 3 var vi igjen ute i blåisen og lærte nyttige ting om redning og klatring med isøkser

Vi takker Jostedalen Breførelag for 3 fantastisk fine dager i blåisen.

Vi ankom Tromsø i går ettermiddag og planen var egentlig at vi skulle ha en bedre middag og ta en tidlig kveld. Som vanlig gikk det ikke slik. Kvelden ble lang, sen og mørk før vi alle havnet i båten til han Ivar. Kl. 09.00 var det frokost og etter litt kaffe, ett par hodepinetabletter og litt mat begynte kroppene å fungere igjen.

I og med at Ole Geir ikke hadde vært i Tromsø før valgte han å bruke dagen i byen. Og Lars Erik som hadde vært her mange ganger før var raskt ute med å tilby guiding, og Jørgen han var bare veldig, veldig sliten.

Uansett Eirik og jeg fikk skyss av Ivar ut til Kvaløya, nærmere bestemt i bunn av Skitntiden. Dette fjellet er lett tilgjengelig, forholdsvis lett oppstigning, og mange valgmuligheter for nedkjøringer.

Vi holdt et godt driv oppover lia, i starten litt redusert etter gårsdagen, men etter hvert som sola kom frem ble turen riktig så bra.

Fjellet lå etter hvert badet i solen, og ga oss en skikkelig påskefølelse.

Det var også en del andre som hadde valgt denne turen så til en forandring fra de andre dagene var vi ikke alene.
Etter 2 timer nådde vi toppen, skiftet og spiste, og nøt en utrolig vakker utsikt fra toppen.

Fra toppen holdt vi høyresiden av snøflaten til vi kom til et markert hakk. Fra dette hakket går det to bratte renner nedover, og som ville gi oss 300 høydemetere med bratt skikjøring. Vi kunne ikke la være. Vi gikk tilbake til toppen, hentet utstyret og manøvrerte oss inn i renna og var superklare.

Wow for en nedkjøring. Dette var som alle de 4 andre dagene til sammen. Fulgte renna ca. 250 høydemetre, deretter åpent landskapet seg opp. Fremdeles bratt men løsere snø og fantastiske forhold. Hadde det ikke vært for at vi skulle bli hentet hadde vi gått opp en gang til…! Utrolig at det ikke var mer oppkjørt på denne siden av fjellet. En liten perle som absolutt kan anbefales.

Til info er forside bilde på Toppturer i Norge boken fra Fri Flyt hentet fra den samme nedkjøringen.
Videre gikk turen nedover fjellsiden, traverserte rundt fjellet og endte opp på parkeringsplassen for å bli hentet ca. 3 timer etter at vi startet.

En superbra tur og to super fornøyde karer