Ny dag nye muligheter. Vi er fremdeles i Lyngsalpene og bestiger topper. Dagens topp heter Storhaug og er på 1224 moh.
Gårsdagen var hektisk med flott tur til Trolltind og enorm fiskemiddag hos Stein på kvelden, og idag våknet vi opp ved 8 tiden og var usikre på om vi hadde sovnet på et fiskemottak. Fiskestanken lå tykt i båten etter 7 timers søvn og fri flyt av avgasser fra 6 voksne karer. Takk Stein!
Før vi reiste fra Havnnes tok vi det lille fiskesamfunnet nærmere i øyesyn. Havnnes er Norges nordligste bevarte handelssted som fortsatt er i drift. Havvnes ligger på Uløyas sydligste kant og funn fra steinalderen viser at her har det bodd folk i mer enn 6000 år. Havnnes ble også kåret i 2004 til Årets Kulturlandskap i Troms. Det bor 48 personer på stedet, med egen butikk og hyggelig betjening. Butikken skilter i egen brosjyre med betalingsterminal og tar både Visa, Mastercard og American Express) Så her er det bare å løp å kjøp!
I Havnnes bor også den kjente nessekongen Einar Giæver, som etter ryktene står den norske kongefamilien nært. Skulle gjerne vært flue på veggen for å høre på en diskusjon mellom Nessekongen og Ari Behn….!
Etter en rask frokost seilte vi over til Djupvika en båttur på ca. 1 time. Vi la til kai, fikk skiene opp på brygga og begynte å gå. I dag måtte vi ta bena fatt noen hundre meter før vi spente på oss skiene.
Vi startet å gå kl. 11.00 og en praktfull dag åpnet seg. Solen skinte igjennom skylaget og traff oss perfekt fra siden der vi gikk oppover igjennom bjørkeskogen opp mot tregrensen.
Etter hvert som vi gikk oppover åpnet det seg en mer og mer fantastisk utsikt.
Hele Lyngsalpene massivet åpnet seg som en forundringsboks etter hvert som solen kom mer og mer frem og vi kom høyere og høyere. Utrolig vakkert!
Vi nådde toppen ca. kl. 15.00, etter ca. 4 timer i jevn gange.
Etter et raskt skifte og litt mat og drikke var vi klare for å kjøre nedover. I motsetning til i går hadde Eirik lovt oss pudder i dag, noe som ble innfridd.
Vi lekte oss nedover fjellsiden, med lett blanding av enkelte hopp, filming, fototagning og masse deilig, lett puddersnø.
Til og med Ole Geir (sannsynligvis Oslo Vest beste Randoneekjører) var fornøyd med dagens forhold.
Vi nådde bunnen av fjellet, tok bena fatt og kom tilbake til båten ca. kl. 17.00 etter ca. 6 timer på tur.
Etter en rask dusj, mat og 1 time på øret var vi pigge, utvilte og klare for kveldens dyst i Norlevangen. De viden kjente Lyngen rekene står på dagens meny.
Gjennom Ivar sine kontakter la vi til ved siden av reketråleren og kjøpte 2 timer gamle Lyngenreker. Kjent som noe av de beste rekene som er å oppdrive i Norge. Et festmåltid med store, ferske og velsmakende Lyngenreker. Selv Ole Geir med familiære tradisjoner tilbake til hvalfangervirksomhet var overveldet.
Og i morgen skal vi til Storgalten. Etter sigende en fantastisk flott topp på ca. 1300 moh med en vakker utsikt over området. Vi gleder oss!
Det lønner seg å lete etter traktkantareller i områder med gran- og furuskog. Den vokser både i den mørke granskogbunnen og i mosen der skogen åpner seg litt. De største soppene vokser nede i mosen og i litt kraftig lyng. Gjerne rundt en liten trestubb eller under et tre som har falt ned. Plukk soppen i kurv eller papirpose. Ikke legg den i plast – da ødelegger du den.
Å komme på toppen av Store Skagastølstind har vært et mål i flere år, men som regel har det ikke passet på grunn av været. Imidlertid var det meldt fint vær denne junidagen og jeg var klar.
Store Skagastølstind (2405) er Norges tredje høyeste fjell og har ingen enkle veier til toppen.
Vi var tre personer som la i vei kl. 0500 på morningen 19. juli. En guide fra Norgesguidene, en advokat fra Oslo og meg. Vi gikk ut fra Turtagrø og holdt høyt tempo innover Skagastølsdalen og nådde hytta på bandet ved 07.00 tiden. Vel framme ved hytta på Bandet 1758 m.o.h. gjorde vi oss klare for toppen. På med hjelm og tau og frem med isøksen.
Vi passerte det falske hjørnet og nådde Hefteys renne kl. 09.00, og kl. 10.00 stod vi på toppen
Vi holdt god fart tilbake til Turtagrø og stemplet inn kl. 15.30
Dette var tidligere verdens høyest beliggende taubane, og holder fremdeles rekorden som den taubanen i verden med flest høydemetere, 2800 høydemetere på 20 minutter. (1035 moh til 3842 moh). Landskapet rundt Aiguille du Medi er utrolig alpint, med høye fjell på alle kanter, et eldorado for folk som er glad i toppturer, klatring og utsikt. Vi tilbrakte tiden i kafeen på toppen inntil kroppen sa stopp, og reiste ned etter 4 timer litt småkvalm og med stigende hodepine.
Vi besluttet isteden å ta gå Gouter-ruten som ligger på andre siden av fjellet. En rute som har flere høydemetre og som ikke er så skredutsatt, men hvor utfordringen er steinfall i stigningen opp til Gouter-hytten som ligger i brekanten.
Dette er en snørenne som går ned langs hele fjellsiden hvor det regelmessig spretter stein i stor fart nedover. For å krysse renna er det viktig at en holder øye med renna oppover på utkikk etter stein i fart, mens de andre løper over. Renna tar ca. 10-15 sekunder å passere og heldigvis kom det ikke stein når vi løp over.
Gouter-hytten henger spektakulært i lufta akkurat i skille der fjell går over til bre. Vi var usikre på om vi fikk plass på hytta. Noen dager i forveien hadde vi ringt og spurt om det var ledig sengeplass, noe som var negativt. Vi spurte videre om hva som skjedde hvis vi kom uten bestilt plass. ”det burde dere ikke gjøre” var svaret vi fikk. ”Sometimes the police even come!!!!” Dette utsagnet fikk en merkelig dimensjon da vi sto oppe på hytta på 3800 moh og hadde brukt 7 timer totalt for å klyve oppover en bratt steinutsatt fjellside. Skulle de liksom klatre opp for å jage vekk de som ikke hadde bestilt plass. Og hvor skulle de jage oss vekk?
Det skulle være ro i hytta kl. 20.00, men kl. 22.00 var det fremdeles mange som ikke hadde falt til ro, og med førstemann ut av hytta kl. 24.00 og fellesvekking kl. 01.00 ble det lite søvn den natten. Vi valgte å gå ut sent og kom oss av gårde som en av de siste ca. kl. 03.00.
Omgivelsene på Josten er mektige og man får ganske fort følelsen av å være på en annerledes skitur enn det man er vant til. En viss grad av “ekspedisjonsfølelse” fikk vi, kanskje ikke så rart da Jostedalsbreen er den største isbreen på det europeiske fastlandet.
(1500 vel investerte kroner)
Fra Bødalssetra gikk vi på bru over elva og videre på markert sti innover den flate dalen. Elva fra Bødalssetra passeres, videre over endemorenene fra breen og bratt opp forbi en foss til en hengedal som munner ut høyt over dalbunnen.
Nå skal det også sies at vi var svært heldige med været. I løpet av dagen hadde vi ikke sett en eneste sky og det var mer eller mindre vindstille hele dagen.
Erfaringen fra dagen før tilsa at det ble tyngre og tyngre å gå utover dagen da solen varmet opp sneen og vi gikk igjennom skaren. Vi ville derfor komme avgårde så tidlig som mulig.
Vi satte kursen mot Bings Gryte og holdt et relativt høyt tempo og kom dit etter ca. 4 timer. Bings gryte er ei stor grop i isen og er et naturlig sted å spise lunch.
Her er breen så smal at man kan se ned mot Luster, og før i tiden var dette et naturlig krysningspunkt for folk som ville fra Sognefjorden og over til Luster.
Turen nedover breen gikk i fint driv på lange slake bakker til vi tok oss ut av breen like ovenfor Flatebrehytta.
Plutselig åpnet deg seg en fantastisk utsikt. Under oss lå Fjærlandsfjorden omgitt av grønne bjørkelier og hvite fjelltopper.
Terrenget ned til Flatebrehytta var bratt, og tungt å kjøre da sneen var svært tung å kjøre i, både på grunn av at solen hadde varmet opp sneen, men også fordi vi kom ned i lavere høyder. Gode skiferdigheter kreves for å komme ned på en noenlunde anstendig måte, og enkelte velger å ta av seg skiene i dette partiet.
Vi passerte Flatebrehytta og stod videre nedover i dalen. På ca. 300 moh valgte vi å ta av oss skiene, men så senere at vi nesten kunne stå helt ned og bokstavelig talt nesten inn i bilen, da breen lå nesten ned til Lodalsvannet.
Vi ankom Tromsø i går ettermiddag og planen var egentlig at vi skulle ha en bedre middag og ta en tidlig kveld. Som vanlig gikk det ikke slik. Kvelden ble lang, sen og mørk før vi alle havnet i båten til han Ivar. Kl. 09.00 var det frokost og etter litt kaffe, ett par hodepinetabletter og litt mat begynte kroppene å fungere igjen.
Vi holdt et godt driv oppover lia, i starten litt redusert etter gårsdagen, men etter hvert som sola kom frem ble turen riktig så bra.
Fjellet lå etter hvert badet i solen, og ga oss en skikkelig påskefølelse.
Det var også en del andre som hadde valgt denne turen så til en forandring fra de andre dagene var vi ikke alene.
Etter 2 timer nådde vi toppen, skiftet og spiste, og nøt en utrolig vakker utsikt fra toppen.
Wow for en nedkjøring. Dette var som alle de 4 andre dagene til sammen. Fulgte renna ca. 250 høydemetre, deretter åpent landskapet seg opp. Fremdeles bratt men løsere snø og fantastiske forhold. Hadde det ikke vært for at vi skulle bli hentet hadde vi gått opp en gang til…! Utrolig at det ikke var mer oppkjørt på denne siden av fjellet. En liten perle som absolutt kan anbefales.
En superbra tur og to super fornøyde karer
Vi startet tidlig ut. Alle mann var oppe kl. 07.00 og kl. 09.00 var i gang mot toppen. 
Vi holdt fin fart oppover lia og nådde toppen etter ca. 2 timer. Bilder, litt mat, skifte av klær og vi var klare for nedkjøringen. 
Selv om ikke været presenterte Lyngsalpene fra sin beste side var det fantastisk vakker å stå på toppen å se utover Lyngsalpene og området omkring. 
Vi spente oss fast og begynte nedkjøringen. Som i går fant vi løssnø som gjorde nedkjøringen morsom, utfordrende og til tider slitsom, men som alltid vanvittig gøyalt. 
Vi kom ned til båten etter 4 timer, fikk dusjet, spist litt mens skipper Ivar satte kursen tilbake mot Tromsø og en seiltur på ca. 5 timer. 
Vi ankom Tromsø tirsdag 10. Mars på kvelden og ble møtt av skipper Ivar på flyplassen som fraktet oss til båten. Fri Flyt er en Dufour 455 Grand Large (45 fot) seilbåt med soveplass til 10 personer.
Vi passerte Ullstinden og Storgalten, sistnevnte skulle vi bestige to dager senere.
I det fjerne steg Trolltind opp fra havet. En topp på ca. 900 meter som var målet for dagen.
Vi ankom Akkarvik ca 6 timer etter at vi forlot Tromsø, fikk skiene på land og gjorde oss klare til å begynne å gå.
Det ligger ingen overdrivelse i begrepet skiing by boat. Det oppdaget vi da vi spente på oss skiene 2 meter fra båten og begynte å gå oppover.
Dagen hadde virkelig våknet til og gjort dagen varm. Vinden var fraværende, og solen stod høyt på himmelen og fulgte oss oppover.
Vi holdt et fint driv oppover mot toppen av Trolltind, og stoppet innimellom for å nyte den spektakulære utsikten som bare ble bedre og bedre jo høyere vi kom.
Vi nådde toppen ca. kl. 16.00 etter ca. 2 timer med feller under skiene. På toppen ligger det et miniatyr “Tryvannstårn” som fungerer som Radio og TV-tårn for hele området. Vi søkte ly bak tårnet, spiste litt og drakk litt før vi spente oss fast i skiene og begynte på nedturen.
Siste snefallet hadde vært for ca 2 uker siden og vinden hadde blåst bort det meste av sneen. Underlaget var derfor ganske hardt og dessverre ikke egnet for pudderkjøring.
Men selv om vinden hadde blåst bort mye av nysnøen var det fint å kjøre nedover.
Så nedturen gikk i god hastighet nedover fjellsiden. 3 på randoneeski og en på telemark. Vi kom ned til båten ca. kl. 17.00. Fikk skiftet, dusjet og spist litt før vi satte kursen bort til han Svein.
Stein er i følge han selv en lakei for fiskemottaket på øya. Men Stein kan også mye mer. Han kan også lage mat, så dagens rett var Mølje, ikke østlandsmølje basert på kjøttkraft, men skikkelig fiskemølje bestående av Skrei, rogn og lever + poteter. Et herlig festmåltid med Aquevitt og rødvin. Takk Stein, det var godt.
Dette var starten på en uke jeg har drømt om hele livet. Opplevelsene var så vanvittige at du til og med våknet støl i kjeven om morgenen fordi du har smilt gjennom hele natten.
Artikkel om turen er publisert i Friluftsmagasinet UTE. Las ned artikkelen her: 
Dent du Geant er godt synlig fra Aiguille du Midi, og stikker opp som er spiss i landskapet.
Vi skulle være i Chamonix i 4 dager før vi reiste videre til Zermatt og brukte tiden godt sammen våre to guider, Wolfgang og Oktavio. To svært hyggelig guider som lærte oss masse om sikring i fjellet.
Dagen etter vi ankom Chamonix reiste vi tidlig opp til Aiguille du Midi for å starte aklimatiseringen. Dagen etter reiste vi grytidlig igjen opp til Aiguille du Midi og tok kabelbanen videre over isbreen Clacier de Geant til Point Helbronner (3452 moh) på den italienske siden av Mont Blanc -massivet. Målet varRefugio Torino, en hytte på grensen mellom Italia og Frankrike.
Derfra tok vi bena fatt over Glacier de Geant frem til foten av Dent du Geant hvor vi kom ca. kl. 12.00. Av med stegjern, på med hjelm og sele, og oppstigningen langs sørvestveggen startet.
Det er den nederste delen av klippen som er den mest interessante Den er uforutsigbar og udfordrende. Det første som møtte oss var et utspring vi måtte passere, og som sannsyligvis var det luftigste punktet på turen. Wolfgang klatret først, sikret og jeg kom som nummer to. Hadde godt grep en stund, men plutselig mistet jeg grepet og falt. Hjertet i halsen, kjente tauet strammet og stoppet. Snurret sakte rundt og kom med ryggen mot veggen, og kikket ned. 500 meter rett ned under meg fikk pulsen til å akselrere, men hentet meg raskt inn igjen. Fikk feste og klatret i sikkerhet opp til Wolfgang. Litt av en start!
Resten av turen var fantastisk. Det er lagt ut tau flere steder på ruten, så hvis det er behov for ekstra hjelp kan de benyttes. Bare det å vite at de er der er til stor hjelp, da det er bratt, svært bratt oppover.
Det er imidlertid mange som har klatret fjellet før så det er mange sikringsmuligheter underveis.
Toppen består egentlig av to toppen. Vi passerte den første og nådde toppen av Dent du geant ca. kl. 16.30 etter 4-5 timer med klatring.
Vi ble på toppen en stund, og opplevde en fantastisk utsikt i perfekt solskinn. På toppen er det en Madonna statue som skal beskytte fjellet og klatrere. Ved nærmere ettersyn oppdaget vi at halve bakhode på statuen var borte. Vi spør Wolfgang om hvorfor og svaret er at lynnedslag har truffet statuen så mange ganger at hode er i ferd med å bli slått i stykker. Snakk om krefter!
Jeg må huske meg frem og tilbake for å komme inn til veggen, sikrer og venter på nestemann. Slik går ferden 200 meter rett nedover inntill vi endelig står på breen igjen og ser rett oppover der vi kom ned. Det er bratt, stupbratt.
Vi er nede igjen på breen igjen ca. kl. 19.30. Deretter går turen tilbake til Refugino Torino hvor vi tilbringer natten. En ikke behagelig natt, men det er en annen historie. Høydesyke er ikke å spøke med.
9. til 11. juni 2006 var 6 kompiser på brekurs i Jostedalen med Jostedalen Breførerlag. 3 fantastiske dager i blåisen sammen med kurslærer Marit. En utrolig hyggelig jente.
Vi ankom Bretun torsdag kveld. Dagen etter var vi på tur i Nigardsbreen hvor vi fikk opplærig i bruk av utstyr og hvordan ferdes i isen. Hadde et lite uhell allerede første dag. Var uheldig å få en av piggene på stegjernet inn i låret. Resultatet var biltur til Gaupne og 5 sting.
Dag 2 var vi igjen i blåisen og fortsatte opplæringen. Kom tilbake til Bretun på ettermiddagen. Dette var 2-3 dager etter Tormod Granheim og Thomas Olssons sin uheldige nedfart fra Everest. I løpet av kvelden fikk vi vite at den ene av de to sherpane som var med på toppen sammen med Tormod og Thomas akkurat hadde annkommet Bretun. Han skulle jobbe for Jostedalen Breførelag den sommeren. Vi kom i kontakt med Jamabo Sherpa som han het og hadde en spennende kveld med han på Bretun.
Dag 3 var vi igjen ute i blåisen og lærte nyttige ting om redning og klatring med isøkser
Vi takker Jostedalen Breførelag for 3 fantastisk fine dager i blåisen.
Topptur i Lyngsalpene er i ferd med å bli en industri og spesielt topptur fra båt, da flere av de fineste toppene ligger på øyer uten fastlandsforbindelse, og båt er eneste fornuftige transportmiddel. 
Å være i Lyngen vinterstid er en naturopplevelse av de sjeldne, og det som fasinerer utlendinger mest er muligheten av å stå på ski i et svært vilt terreng som går rett ned i havet, og bokstavelig talt rett ombord i båten. For flere av nedfartene spenner du ikke av deg skiene før du stå på brygga, ved siden av båten. 
E
Det finnes flere operatører i Troms som tilbyr organisering av toppturer. Turen vår ble organisert av Eirik Bræin Gikling som driver Farout event & opplevelse (
De fleste operatørene tilbyr ukesturer. Vår erfaring er at en uke er lenge, og har du knapp med tid vil du kunne oppleve svært mye av området på 4-5 dager, for eksempel fra tirsdag til søndag, med lørdagskvelden i Tromsø. 
Lørdag startet vi ut kl. 10.00 med kurs for Leinenøse. Dette er en sentrumsnær topptur med full utsikt til Hemsedal og skianlegget. Fjellet ligger rett nordøst for skibygde og startstedet ligger nesten i gangavstand til sentrum. Vi kjørte inn til Hulbak, parkerte bilen og spente på oss Randoneeskiene.
Vi fulgte blåmerket løype forbi Hulbakstølen og videre opp i gjennom bjørkeskogen. Vi passerte Rustenøse (1202). Her er det viktig å IKKE gå oppover i renna, men holde til venstre rundt kammen og gå opp mot toppen mer fra sørvest enn rent sør. Vi bommet her, fulgte renna oppover og kom ganske feil ut i forhold til toppen av Leinenøse. Brukte mye ekstra tid på å rote rundt.
Vi nådde toppen (1675) etter 4 timer og ganske nøyaktig 1000 høydemetre og hadde god utsikt mot Kyrkjebønosi som er nabotoppen. Vi spiste og drakk litt og satte dretter kursen nedover den veien vi egentlig skulle gått opp.
Vi kom tilbake til bilen ca. kl. 15.00, etter 5 timer på tur.
18. februar 2006 satt vi oss i bilene med kurs for skiferie i Sveits. 3 fedre i sin beste alder samt syv jenter og en gutt i alderen 11 til 15 år. I utgangpunktet 3 familier og 11 personer. Reisen foregikk i 2 biler fra Oslo med båt til Kiel og derfra ca. 100 mil med bil til Gstaad i Sveits.
Vi valgte derfor å ha et treff i forkant hvor alle som ville kunne være med og hvor vi informerte om hvordan dette skulle legges opp. Det var også viktig at alle som skulle være med hadde truffet hverandre før vi reiste. Det ble også skrevet et notat om reiserute, og hvor vi var når samt forventninger til de som var med.
Båtturen gikk som en drøm og var en morsom del av turen. Svært mange tilbud for barn ombord på båten gjorde at barna hadde det utrolig gøy.
Deretter gikk turen videre i bil, fra Kiel til Hamburg. Videre forbi Hannover, Frankfurt am main, Mannheim og Heidelberg. Etter 9 timer og 900 km kjørte vi over grensen til Sveits, passerte Basel og Bern og etter 1087 km og ca. 11 timer i bil var vi i sentrum av Gstaad. På begge våre skiferier i Sveits med bil har vi benyttet oss av tur-planleggeren til Michelin. Veldig bra, presis og oppdatert. Av distansen på 1087 km er 1039 km på autobahn/motorvei. Det er selvfølgelig mulig å kjøre raskere enn tiden vi brukte, men med 7 barn tok vi det rolig.
Vi kjørte hele natten og etter en lang dag i bakken sovnet barna på kvelden og sov gjennom hele natten. Vi ankom Hirtshals kl. 09.00 på morningen etter 15 timer non stop i bil. Kom oss om bord på båten og kom til Oslo kl. 17.00 søndag ettermiddag.
Det var også viktig med et stort samlingsrom hvor vi kunne spise middag og være sammen alle 11 på kveldene.
Tidlig bestemte vi oss for at dette skulle oppleves som ferie for alle som var med, og noe annet enn det som hverdagen hjemme krever. Det var derfor viktig for gruppen at vi ikke hadde 1000 regler som aldri ble fulgt, men heller færre regler som ble etterlevd.
Med 7 jenter og 1 gutt i forskjellige alder og interesser kom vi i fellesskap frem til 10 enkle regler som alle var enige om at var fornuftige og riktige.
Dette var:
Dag 3 av oppholdet var været fantastisk så vi bestemte oss for å få opp på Fanarokken. Det sies at det normalt er ca. 300 tåkedager der i året, så valget var enkelt.
Vi kjørte fra Turtagrø og opp til Sognefjellshytta og parkerte bilen der. Derfra tok vi bena fatt mot brekanten. Etter et par timer kom vi bort til breen og ble med et taulag.
Klokken var 12 og solen stod høyt på himmelen. Været var supert og min far på 75 var ved godt mot med kurs for toppen.
To timer senere kom vi over brekanten og stod på topplatået. Derfra var det en times spasertur bort til hytta
Vi ble på toppen en times tid før vi begynte nedstigningen. Denne gangen på sørsiden, ned mot Helgedalen og videre til Turtagrø, og etter 3 timer var vi nede igjen.
Etter en kjapp haiketur opp til Sognefjellshytta var også bilen på plass på Turtagrø
Her er et utvalg av noen av mine toppturer siste året
Vi begynte oppstigningen mot toppen ca. kl. 11.00 og nådde toppen ca. kl. 13.00. Utrolig hvor kjapp i bena en 12 åring kan være.
Vi ble på toppen ca en time, spiste, skiftet litt klær og satte kursen nedover igjen. Vi nådde sykkelen ca kl 15.00 og var tilbake på Turtagrø ca. kl. 16.00, 6 timer etter at vi la ut.
Merkelig nok hadde vi ikke møtt noen mennesker på turen. Litt spesielt, men det viser at myten om at halve norge er i fjellet i høstferien ikke er sann.
Kvelden 24. februar var satt av til trening i Wyller og Tryvann. Tre på Randoneeski og en på telemark. Vi startet å gå i bunn av Wyller. Videre over til bunn av Tryvannskleiva og derfra opp til toppen ved tryvannstårnet. Totalt ca. 500 høydemetere på denne økten. Deretter tilbake til bunn av Wyller og opp igjen. Totalt ca. 800 høydemetere i løpet av en kveld.
Ble overrasket over at vi ikke var de eneste som gikk feil vei i løypa. i løpet av kvelden traff vi på 5-6 andre personer som også var ute å trente på Randonee ski. Viser vel at denne sporten er i ferd med å få skikkelig fotfeste i Norge.
